BALLETT: La ingen være i tvil. Det er en ny kvinne i byen. Ingrid Lorentzens første forestilling som sjef for Nasjonalballetten er en massiv femretter, en hyperambisiøs helaften med fem verdenspremierer. Koreografene har fått i oppdrag å la seg inspirere av berømte ballettverk av den russiske koreografen Michel Fokine og Ballets russes, som vakte oppsikt i Paris like etter forrige århundreskifte.

Som ofte er det slik at et solid spikret rammeverk virker kreativt forløsende. Ballettene i «I Fokines verden», som blander det klassiske og det moderne i forskjellige styrkeforhold, varierer fra det smått likegyldige til det fabelaktige. Uhyre sterkt To av ballettene er lange og narrative, tre er korte og intime. Blant sistnevnte finnes kveldens tindeaktige toppunkt: Daniel Proiettos «Cygne». Camilla Spidsøe er prima ballerina i hvit tutu, kunstformens arketype, og danser først i dialog med et svært, projisert bilde av seg selv, i et fantastisk scenografisk uttrykk. Men dette er en svane med indre demoner. Trippingen er skjelvende, arabeskene spidder. Partneren er ingen prins, men et sortkledd barn, som blir maktesløst vitne til kvinnens forfall. Det er uhyre sterkt danset og koreografert, både som metaballett og emosjonelt testamente. Maktkamp Også Ina Christel Johannesens «Scheherazade» er full av følelsesmessig spenning. En mann og en kvinne slåss om makten i en duell inspirert av «1001 natt». Noen av løftene og sprangene blir i overkant tuklete og kompliserte, men de raske skiftene i forholdet mellom de to er fascinerende.