Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Trolldom på tåspissen

Ambisiøse «I Fokines verden» lykkes med å være både balletthistorisk kommentar og tett følelsesdramatikk.

FORTVILET KAMP: Den følsomme klovnen står mot en viril rival i Alan Lucien Øyens «Petrusjka», en av fem balletter i Ingrid Lorentzens åpningsforestilling som sjef for Nasjonalballetten. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett.
FORTVILET KAMP: Den følsomme klovnen står mot en viril rival i Alan Lucien Øyens «Petrusjka», en av fem balletter i Ingrid Lorentzens åpningsforestilling som sjef for Nasjonalballetten. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett. Vis mer

BALLETT: La ingen være i tvil. Det er en ny kvinne i byen. Ingrid Lorentzens første forestilling som sjef for Nasjonalballetten er en massiv femretter, en hyperambisiøs helaften med fem verdenspremierer. Koreografene har fått i oppdrag å la seg inspirere av berømte ballettverk av den russiske koreografen Michel Fokine og Ballets russes, som vakte oppsikt i Paris like etter forrige århundreskifte.

Som ofte er det slik at et solid spikret rammeverk virker kreativt forløsende. Ballettene i «I Fokines verden», som blander det klassiske og det moderne i forskjellige styrkeforhold, varierer fra det smått likegyldige til det fabelaktige.

Uhyre sterkt
To av ballettene er lange og narrative, tre er korte og intime. Blant sistnevnte finnes kveldens tindeaktige toppunkt: Daniel Proiettos «Cygne». Camilla Spidsøe er prima ballerina i hvit tutu, kunstformens arketype, og danser først i dialog med et svært, projisert bilde av seg selv, i et fantastisk scenografisk uttrykk. Men dette er en svane med indre demoner. Trippingen er skjelvende, arabeskene spidder. Partneren er ingen prins, men et sortkledd barn, som blir maktesløst vitne til kvinnens forfall. Det er uhyre sterkt danset og koreografert, både som metaballett og emosjonelt testamente.

Maktkamp
Også Ina Christel Johannesens «Scheherazade» er full av følelsesmessig spenning. En mann og en kvinne slåss om makten i en duell inspirert av «1001 natt». Noen av løftene og sprangene blir i overkant tuklete og kompliserte, men de raske skiftene i forholdet mellom de to er fascinerende.

Også her er scenografien innovativ, med bøker som faller fra oven og treffer gulvet med skarpe smell. Mot dette blir Ingun Bjørnsgaards oppdaterte pastorale kurtise, «Daphnis et Chloé», flatere og med færre lag, selv om koreografien er vakker nok. Ravels brusende musikk virker malplassert og svulstig i det spartanske scenebildet.

Trist klovn
I Alan Lucien Øyens lange åpningsstykke, «Petrusjka», våkner en klovnedukke til liv, får følelser og lengsler, men knuses i en hard verden. Han danser gjennom en dukkehusaktig by som skjuler noe hardt under en pastellaktig overflate.

«Petrusjka» bikker iblant over i det klisjéfylte, kunne hatt større bevegelighet i de folksomme scenene, men har et interessant blikk på individuelle og sosiale prosesser, og fortvilelsen i bunn er følbar. Bemerkes må også den råsterke innsatsen til Osiel Gouneo som klovnens virile rival, Maureren.

Eventyr
Avslutningen, Liam Scarletts «Ildfuglen» er et rent evenyr, med enklere psykologi og relasjoner. Også her finnes klisjeer — en skurk som blafrer med fotsid, skarlagensrød kappe blir aldri ikke kitsch — men det er en glede å se god narrativ koreografi, som fungerer både i grasiøse kjærlighetsduetter og i store , handlingsmettede fellesnumre. Scenograf Jon Bausor og lysdesigner James Farncombe tryller hovedscenen om til en dunkel, forhekset verden, og Yolanda Correa er en atletisk, karismatisk Ildfugl.

Det er vanskelig ikke å la seg imponere, av henne og av «I Fokines verden».

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media