Trollkvinnene fra Os

Da kronprins Haakon dro til Cannes for å gjøre norsk pop synlig, ble han sittende backstage og drikke Farris med Furia.

DET VAR ÅPENT HUS på Fjellheim i Os i Hordaland. De holdt Rock mot Stoff der. Det var den dagen Furia ble til.

De hadde kranglet om hvem som skulle spille bass. De ble enige i tide. Stine sto i front. Hun hadde det korteste skjørtet i Os den kvelden. Allerede ved den første låten var gitaristen Solvor nede på knærne på soloen. Man hadde ikke sett jenter bruke rocketriks i Os før. Men nå tok Furia alle i bruk.

De hadde høye hæler. Stine løftet armen i været, hun viste armhulene. Trommisen Kristine Agathe hadde gjennomsiktige, blonde slengbukser, bassisten Live Johannessen hadde tettsittende sykkeldrakt. De var 15 år gamle. Men det var glam for det. Sølvvoks i håret og nettingtights med gull på. De hadde brukt tre timer på stylingen. Og tre timer på øvingen.

- Vi skulle trekke oppmerksomheten bort fra at vi ikke kunne spille, sier jentene.

- Jeg var stolt, men såpass flau at jeg var rød i nakken, husker Stine.

Det var bare det at folk banget med.

DE FØRSTE LÅTENE ble laget i et bomberom med kalde mursteinsvegger dekorert med tøystrimler.

- Vi var grådig tøffe i munnen. Mye fuck , sier Stine.

- Vi startet bandet på trass - for å bevise at jenter kunne slå fra seg.

Men ett år seinere, i 1996, da Furia gikk hen og vant Odda-rock, var det ingen vei tilbake. Det var ikke bare trass lenger.

- Vi lå på gulvet, rygg mot rygg, og spilte soloene våre. Vi hadde dratt gitarene godt opp mellom brystene også. Det var tider.

Guttene i Os kom på øvingene.

- De lærte oss ord og uttrykk. Rockslang. Bandolær . Det var det tøffeste ordet vi visste. Bandolær for gitarrem.

De hadde sju trommers trommesett, også. Det skulle ikke stå på det. De hadde kjøpt settet av en helt i Os.

- Vi var veldig utadvendte. Det var først da vi flyttet til byen vi ble innadvendte, forklarer jentene.

Den ene har vokst opp med jazz, den andre med salmer, den tredje med Jimi Hendrix. Den fjerde trodde lenge at Leonard Cohen var faren hennes. Sammen falt de for Melissa Etheridge, Alanis Morissette, Tori Amos og PJ Harvey. Og startet Furia. Det er gitaristen Solvor som sier:

- På Os ragger du enten rundt i biler eller synger i kor. Vi valgte å starte rockeband.

SJU ÅR SEINERE, i januar 2002, på en flyplass i Cannes:

Den norske musikkbransjen hadde reist til Frankrike for å gjøre seg feite. Det var det største internasjonale løftet i norsk popmusikks historie. Furia hadde fått innpass som eneste norske usignerte band på den massive musikkmessen MIDEM.

- Vi steg ut av flyet. Vi kom ut med Mikke Mus-bagene våre. Vi hadde sovesveis. Jeg hadde sett de som sto og sminket seg inne i flyet. Slik Lise Karlsnes gjorde. Da vi kom ut, så vi det klarere. Alle hadde pyntet seg, gjort seg klare til sirkus. Så kom blitzregnet. Og så kom de røde løperne.

Noen timer seinere sto Furia, fra Os Rock City, på scenen. Jentene forteller:

- Bransjemenneskene spiste kanapeer. Journalistene spiste kanapeer. Og til slutt var alle dritings. Men vi var heldige. Vi kom på scenen før bransjen glemte musikken.

Etterpå kom en bookingmann fra Sør-Afrika løpende til.

- Han var andpusten, men sa: «Gjør Norge først. Og så, kom straks til Afrika».

Siden kom Brasils nest største plateselskap, direkte ankommet fra Sco Paulo, for å flørte. Så kom bookingsjefen til Kylie Minogue.

- Han var så full at han nesten ikke kunne snakke. Etterpå falt han ned trappa, også. Men uansett, og fantastisk nok: Han ringte til oss noen dager seinere. Det blir en ordning.

OG SÅ: - Etter konserten kom det en dame fra den norske delegasjonen bort til oss. Hun sa bare: «Prinsen vil gjerne hilse på dere».

- Jeg husket jeg sa «Kem e\' det du pratar om?» sier Kirsti.

- Kronprins Haakon, fikk hun til svar.

Pressen hadde jaktet på Haakon i ganger og kroker, rundt helt andre scener. De hadde ligget tett på Haakon-vennene i Briskeby.

Haakon var et annet sted. Han satt backstage med Furia og drakk Farris.

Haakon fikk attpåtil med seg det første eksemplaret av Furias EP før han dro hjem fra rivieraen.

I UKENE SOM FØLGER er Furia jaget av den norske musikkbransjen. De ender opp på manager Thomas Olavssens kontor i Karl Johans gate en sein torsdag. I øvingslokalet har Furia bilde av Thomas på veggen. Det var han som en gang ville stoppe Stine fra å gå på scenen i en T-skjorte med bilde av kjæresten på. Alt skulle være en overraskelse. Kjæresten hadde bursdag, og på skjorta skulle det stå: «Gratulerer med dagen, Fredrik». Det passet seg ikke. Man skal ikke sende ut signaler om utilgjengelighet i popbransjen, rådet Thomas.

<> Furia <> Norges lengstlevende jenteband. Etter sju år slapp de sin første EP denne uka. Debuten ble belønnet med terningkast 5 i Dagbladet. Bandet spiller inn plate i løpet av året.

- Jeg freste: Vi er over 18 år. Vi gjør det vi vil. Men rett skal være rett, også. Det var da Thomas kom inn i livet vårt, at det løsnet, sier Stine.

Og det er der inne, på managerens kontor, at bransjesluggeren Larry Bringsjord drar fram platekontrakten. Jentene setter signaturen sin på, sju år etter at de spilte opp for første gang. De hever glassene. De skåler i champagnen som noen har tatt med fra et fly.

Og så mimrer de. Om den gangen de bar hvite kjoler med refleksbånd på scenen. Om den gangen de reiste i åpen buss over fjellet i 25 minus, de forsøkte å binde døra fast med en snor, de lyktes ikke før de var kommet til Trondheim. De mimrer om den gangen de måtte skrive autografer på magen til jentene i Glasgow. Om den gangen de rocka opp kommunestyresalen i Os. Om den gangen Alta Rock City hadde hatt Furia-vorspiel og kunne låtene på rams. Om den gangen Kristin Agathe spilte trommer med gipset håndledd. Om den gangen i høst da jentene gikk i studio for å spille inn sin første EP på en gård i skogen, langt fra strøm, langt fra toalett og langt fra dusj. Om den gangen gutten i Ås begynte å gråte av Furia-sangen. Og om den gangen de bladde opp i ettbindsleksikonet og fant navnet. Furia. For slangekvinne .

FURIA ER FERDIG med puberteten nå. De er på vei mot toppen. Som ett av ytterst få band bestående av bare jenter. Stine Kobbeltvedt sier:

- Mange jenteband er opptatt av å være i frontlinjene. Man skal hevde kvinners rettigheter. Det er greit. Men så glemmer man midt oppe i det hele å øve. Man glemmer med ett hva som er poenget med musikk. Jeg sier bare: De bør kutte ut pisspreiket sitt.

Gitaristen Kirsti sier:

- Det føles ikke som om alt dette har tatt sju år. Men det er rare dager. Jeg hadde begynt å miste trua på at vi en dag kunne høre noen si: «Sett hele regningen på plateselskapet».

FURIENE: Furia fra Os er Norges lengstlevende jenteband. Nå har de gitt ut en kritikerrost EP. Og er i full gang med å spille inn debutalbumet.