Like etter påske i april 1634 ble et nytt bål tent i Vardø. Denne gangen var det Kirsten, kona til Rasmus Sivertsen fra Kiberg, som skulle brennes. Hun hadde noen dager tidligere blitt dømt fra livet til ild og bål fordi hun i flere år hadde drevet med skadelig djevelarbeid sammen med andre hekser over store deler av Øst-Finnmark. Hensikten med å brenne trollkvinnen var flere. Djevelskapen satt i kroppen. Kroppen måtte derfor brennes til aske for å rense sjelen til Guds velbehag. For å hindre videre rekruttering til heksehetens hær var det dessuten viktig å statuere et skrekkens eksempel. Folk som nektet å følge Kirsten til retterstedet i Vardø, ble bøtelagt. Ved slike tilstelninger var det møteplikt. Å forhindre heksepestens videre spredning var et viktig formål ved skrekkens liturgi. Kirsten hadde da også fortalt uhyggelige historier som må ha skremt både embetsmenn og lokalbefolkningen.

I løpet av 45 år, fra 1620 til 1665, kom rundt 125 personer for retten i Finnmark anklaget for trolldomskriminalitet. Trolldom var regnet som tidens verste forbrytelse. I Finnmark var det primært norske kystkvinner i ulik alder og fra ulike sosiale lag som fikk alvorlige anklager om trolldom over seg. Mange av kvinnene var gift med fiskere, men her finner vi også noen tjenestejenter i husholdene til mer velstående handelsmenn. Rundt 70 prosent av alle som ble stilt for retten, fikk lovens strengeste straff - de ble avlivet for sine farlige trolldomskunster ved bålbrenning. I forhold til folketallet og sammenlignet med andre strøk av Norge er dette ekstremt høye tall. De aller fleste hekseprosessene utspilte seg i et relativt lite geografisk område i Finnmark, nemlig i kystværene i Øst-Finnmark. Det er primært 1600-tallets Vadsø, Ekkerøy, Kiberg og Vardø som ble rammet av hekseplagen. Området blir derfor også i europeisk sammenheng blant de verste når det gjelder omfanget av brutale hekseprosesser.