Trollkvinnenes hemmelige rike

Trolldom var regnet som tidens verste forbrytelse. I Finnmark var tallet på trollkvinner ekstremt høyt.

Like etter påske i april 1634 ble et nytt bål tent i Vardø. Denne gangen var det Kirsten, kona til Rasmus Sivertsen fra Kiberg, som skulle brennes. Hun hadde noen dager tidligere blitt dømt fra livet til ild og bål fordi hun i flere år hadde drevet med skadelig djevelarbeid sammen med andre hekser over store deler av Øst-Finnmark. Hensikten med å brenne trollkvinnen var flere. Djevelskapen satt i kroppen. Kroppen måtte derfor brennes til aske for å rense sjelen til Guds velbehag. For å hindre videre rekruttering til heksehetens hær var det dessuten viktig å statuere et skrekkens eksempel. Folk som nektet å følge Kirsten til retterstedet i Vardø, ble bøtelagt. Ved slike tilstelninger var det møteplikt. Å forhindre heksepestens videre spredning var et viktig formål ved skrekkens liturgi. Kirsten hadde da også fortalt uhyggelige historier som må ha skremt både embetsmenn og lokalbefolkningen.

I løpet av 45 år, fra 1620 til 1665, kom rundt 125 personer for retten i Finnmark anklaget for trolldomskriminalitet. Trolldom var regnet som tidens verste forbrytelse. I Finnmark var det primært norske kystkvinner i ulik alder og fra ulike sosiale lag som fikk alvorlige anklager om trolldom over seg. Mange av kvinnene var gift med fiskere, men her finner vi også noen tjenestejenter i husholdene til mer velstående handelsmenn. Rundt 70 prosent av alle som ble stilt for retten, fikk lovens strengeste straff - de ble avlivet for sine farlige trolldomskunster ved bålbrenning. I forhold til folketallet og sammenlignet med andre strøk av Norge er dette ekstremt høye tall. De aller fleste hekseprosessene utspilte seg i et relativt lite geografisk område i Finnmark, nemlig i kystværene i Øst-Finnmark. Det er primært 1600-tallets Vadsø, Ekkerøy, Kiberg og Vardø som ble rammet av hekseplagen. Området blir derfor også i europeisk sammenheng blant de verste når det gjelder omfanget av brutale hekseprosesser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kirsten og hennes mann hadde bodd et par tiår i Kiberg før det begynte å gå rykter om henne. Ekteparet tilhørte den øvre sosiale krets i fiskeværet. Rasmus var fisker, men drev også med lokal handel og hadde over flere år stillingen som underfogd i Kiberg. Tittelen underfogd i Finnmark svarer til tittelen bondelensmann i andre deler av Norge. Som underfogd var Rasmus øvrighetens lokale representant i Kiberg og den fremste person i underretten. Som medlem av retten hadde Rasmus ved et par anledninger på 1620-tallet vært med på å dømme kvinner til bålet. Etter at det begynte å gå onde rykter om hans hustru, ser det ut til at Rasmus mistet sin sosiale status i Kiberg.

Før Kirsten måtte på bålet i 1634, hadde hun hatt heksestemplet hengende over seg iallfall i åtte år. På et rettsmøte i Vadsø sommeren 1626 ble Kirsten utlagt som trollkvinne for første gang. Det var ei kone med navn Karen Mogensdatter som fortalte retten at hun hadde deltatt ved et hekseselskap på et fjell i nærheten av Bergen. Her hadde hun blant annet observert Kirsten som red i luften på en sopelime. Ryktet om Kirstens trollskap bredte seg heretter til flere fiskevær i Øst-Finnmark. På et nytt rettsmøte hvor Kirsten var til stede, denne gang i 1632 på Vardøhus festning, fikk hun spørsmål om det var noe i de sterke trolldomsryktene. Kirsten selv svarte nei, men flere betydningsfulle menn sto opp i retten for å vitne mot henne. De hevdet dessuten at Kirsten ofte var frekk i kjeften, hun kom med ukvemsord, var ondsinnet og påførte folk sykdom med sin giftige munnbruk. En av de som ønsket å reise full sak mot kona fra Kiberg var den betydningsfulle handelsmannen Lauritz Bras fra Bergen. Retten utsatte imidlertid saken, og bestemte at Kirsten inntil videre skulle plasseres i sin manns varetekt. Rasmus fikk pålegg om å bringe henne til retten igjen ved en senere anledning. Hvis hun kom bort i mellomtiden, skulle Rasmus selv svare for hennes onde gjerninger, heter det i rettsdokumentet.

Nesten to år senere, lørdag før palmesøndag i 1634, kom Kirsten atter for retten. Rettsmøtet foregikk også denne gangen i Vardø, og begynte med at Kirsten faktisk ble kastet på ishavet like nedenfor festningen. Hun skulle prøves på vannet. Rettsdokumentet kan berette at «hun fløt som en dubbel» (fiskedupp). Kirsten hadde ikke bestått vanntesten, noe som var et sterkt tegn fra oven om at hun virkelig var ei trollkvinne. Retten manglet nå bare hennes egen tilståelse. Umiddelbart etter Kirstens sjokkartede møte med det kalde vannet kom deler av hennes omfattende bekjennelse. Sammen med to andre kvinner hadde Kirsten bundet knuter på et linklede og dermed kastet forbannelse over fire unge fiskere fra Ekkerøy. Fiskerne hadde druknet under et forlis. Behandlingen av saken mot Kirsten denne lørdagen tok hele dagen, og det gikk mot kveld. Det videre forhøret skulle for hellighets skyld utsettes til etter påske. Etter all sannsynlighet ble Kirsten plassert i det såkalte trollkvinnefengselshullet (datidens betegnelse) på Vardøhus festning mens påskefreden senket seg over fiskeværet.

Onsdag etter påske i 1634, nærmere bestemt den 9. april, kom retten sammen igjen med Kirsten på tiltalebenken. Denne gangen fikk rettens medlemmer og den tilstedeværende lokalbefolkningen høre om mye ondskap. Kirsten hadde bokstavelig talt spist trolldommen i seg ved et stykke smørbrød. Trolldomsferdighetene hadde hun ikke bare brukt til å knytte djevelske knuter, men også til å fly gjennom lufta. Wispe var navnet på hennes tjenende demon, som faktisk var identisk med sopelimen hun red på. I bekjennelsen kom hun med noe som virkelig må ha opprørt retten og allmuen. Ifølge tilståelsen, slik den er nedtegnet i et gammelt, gulbrunt rettsdokument, kjente Kirsten til og var selv medlem i en organisasjon bestående av 96 trollkvinner. Denne organisasjonen var så inndelt i roder - seks roder med 16 trollkvinner i hver. Dette er den eneste tilståelsen fra hekseprosessene i hele Norge hvor ei kvinne så klart forteller at hun tilhører en hekseorganisasjon.

Øvrigheten i Finnmark sto med andre ord overfor ei farlig indre sekt - et hemmelig kvinnerike organisert etter militærlignende prinsipper med kontakter til en mektig, fremmed og ukjent verden. Samtidig kom tilståelsen fra ei norsk kvinne som levde i lokalmiljøet og kjente det godt. Det er dette diffuse grenselandet mellom det velkjente og det ukjente som gjorde heksene så truende. For myndighetene var denne indre og til dels usynlige konspirasjonsfaren i Finnmark like alvorlig som den ytre trusselen fra samer, svensker, russere og utenlandske handelsfolk som tok seg til rette i de utsatte dansk-norske nordområdene. Fra kongen og hans råd i København fikk de lokale embetsmennene i Finnmark pålegg om å rettsforfølge heksetrusselen uten all nåde.

Påtalemyndigheten i saken mot Kirsten krevde lovens strengeste straff og fikk medhold av retten. En jury på 12 mann fant det bevist at Kirsten hadde «bebundet» seg med den slemme Satan og brukt sin trolldomskraft til å gjøre stor skade. De bestemte derfor at hun skulle straffes på sitt liv til ild og bål.

(Historien om trolldomsprosessen mot Kirsten bygger på et gammelt rettsdokument som befinner seg i arkivet etter Fylkesmannen i Finnmark. Arkivet befinner seg ved Statsarkivet i Tromsø.)