ENESTÅENDE: Den colombianske forfatteren og journalisten Gabriel Garcia Marquez vinker til frammøtte pressefolk i sitt hjem i Mexico City på 87-års dagen 6. mars i år. Skjærtorsdag døde denne giganten i historien om moderne romankunst. AFP PHOTO / Yuri CORTEZ
ENESTÅENDE: Den colombianske forfatteren og journalisten Gabriel Garcia Marquez vinker til frammøtte pressefolk i sitt hjem i Mexico City på 87-års dagen 6. mars i år. Skjærtorsdag døde denne giganten i historien om moderne romankunst. AFP PHOTO / Yuri CORTEZVis mer

Trollmannen som kom til Stockholm med et karneval

Gabriel Garcia Marquez åpnet Latin-Amerika for verden.

Kommentar

Den som vil skrive minneverdige romaner, bør være nøye med åpningssetningen. Den skal være som en portal. Denne står meislet:

«Mange år senere, foran eksekusjonspelotongen, måtte oberst Aureliano Buendía tenke på den ettermiddagen for så lenge, lenge siden da faren tok ham med for å vise ham isen.»

Deretter følger den fabelaktige «Hundre års ensomhet» av Gabriel Garcia Márquez. Første gang jeg leste den, måtte jeg lage et skjema over alle figurene og hendelsene, for å holde følge. Skjærtorsdag døde dikteren, 87 år gammel, etter lang tids sykdom. Historien om en varslet bortgang.

Romanen til Gabriel Garcia Marquez åpnet et nytt kontinent. «Hundre års ensomhet» kom i 1967 og ble folkelesning over hele kloden. Boka spredte bevisstheten om at amerikansk litteratur var noe mer enn nordamerikansk litteratur. Latin-Amerika bredte seg som en jungel av vital dikterkunst.

Miguel Ángel Asturias fra Guatemala fikk Nobelprisen i 1967 og Pablo Neruda i 1971, men det Garcia Marquez sto for, var en ny bølge. Det andre store navnet var Mario Vargas Llosa, som fikk Nobelprisen i 2010, som sjette latinamerikaner. Octavio Paz fra Mexico og Derek Walcott fra Saint Lucia har fått den, mens Nobelkomiteen har forbigått de argentinske nyskaperne Jorge Luis Borges og Julio Cortazar.

Borges' «Samlede fiksjoner», utgitt på norsk i 2011, og Cortazars roman «Paradis», som ble oversatt i 1999, er begge like viktige referansepunkter som Garcia Marquez og Vargas Llosa for den som er opptatt av latinamerikansk modernisme.

Garcia Marquez fikk Nobelprisen i 1982. Han kom til Stockholm iført sin kritthvite colombianske festdrakt, ledsaget av 150 dansere, trommeslagere og musikere. Den fornemme festen ble et karneval. Aldri har så mange mennesker i snippkjole forsøkt å danse samba, muligens oppglødd etter en slurk av en av de 1500 flaskene med rom Garcia Marquez hadde fått med seg av sin venn Fidel Castro. Den latinamerikanske sanseligheten og viljen til å skape magiske drømmer slo innover det kjølige nord.

Marquez var inspirert av fortellinger han hørte som barn, særlig av sin frodige bestemor. Men etter hvert også av forgjengere som Conrad, Faulkner, Greene, Hemingway, Joyce, Woolf og ikke minst Kafka. Da han leste «Forvandlingen», om Gregorio Samsa som våknet og var forvandlet til et digert insekt, var det akkurat som å høre bestemora. Garcia Marquez var 17 år gammel og bestemte seg for å bli forfatter.

Han har fått sine etterfølgere. Den fremste er Roberto Bolaño (1953-2003) fra Chile, som med romanen «Ville detektiver» (1998, norsk utgave 2009) har skapt en «Hundre års ensomhet» for en ny generasjon. Han er kjent for sine syrlige «fadermord», uttalelser om forfengeligheten og snobberiet til Garcia Marquez og Vargas Llosa.

Men han har også kalt bøkene deres for «større enn en katedral», med «tusenvis av inngangsporter og tusenvis av utganger». Særlig framhever han «Valpene» av Vargas Llosa og «Ingen skriver til obersten» av Garcia Marquez.

Nesten alt av Garcia Marquez er oversatt, seinest «Alle mine triste horer» (2004). Der tar han farvel, i siste setning:

«Det var omsider det virkelige liv, jeg hadde hjertet i behold, og var dømt til å dø av den gode kjærlighet i min lykkelige dødskamp en hvilken som helst dag etter hundreårsdagen.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook