Trompet i verdens-klasse

På vei hjem fra Nicholas Paytons torsdagskonsert, funderende på om 25-åringen fra New Orleans virkelig hadde spilt så fabelaktig som jeg ville ha det til, åpnet jeg siste nummer av Down Beat. Der hadde et utvalg av verdens ledende jazzkritikere kåret ham til årets beste trompetist.

Bekreftelser er kjekke å få, men denne var egentlig av de mindre nødvendige. Payton har spilt ofte nok i Norge, (men aldri før i Oslo) til å vise at det er han, og ikke Wynton Marsalis, som først og fremst fører trompettradisjonen fra Louis Armstrongs by videre. Teknisk briljant, med enorm tonekontroll, står han der, skummelt portrettlik en ung Satchmo, og lar musikken strømme som om han var et friksjonsfritt medium mellom musikkens høyere makter og oss tilskuere.

Men vi skal ikke se bort fra at han har øvd litt. Noen tusen timer eller så.

Sammen med den robuste pianolyrikeren Mulgrew Miller, den sikre og elegante trommeslageren Alvin Queen (sønn av selveste Elvin Jones) og bassisten Pierre Boussaguet - sistnevnte dessverre ikke helt på de tre øvriges nivå - gjorde Payton et utvalg perler til sine egne, bl.a. «You and The Night and The Music», «Dolphin Dance», «Moment's Notice», «Polkadots and Moonbeams» og ikke minst en utrolig vakker trioversjon av «Star Dust». Blues eller bop, Armstrong eller Hubbard - Nicholas Payton forener en stor del av jazzens trompetfamilie i et spill som gjør det lett å tro at Down Beat-kritikerne denne gangen har aldeles rett.