Tron Øgrims AKP-forsvar

«AKP klarte i løpet av 70- og 80-tallet å splitte og ødelegge nær sagt alt av solidaritetsbevegelser.»

«Vi (...) fornya miljø- og kvinnebevegelsen,» skriver Tron Øgrim i Dagbladet den 13.12. 2000, i kronikken «Men unnskyldningen min får dere ikke». Som aktiv innen miljø-, kvinne- og ulike andre solidaritetsbevegelser på 70- og 80-tallet, får jeg en intens lyst til å anskueliggjøre hva den påståtte fornyelsen besto i. AKP klarte i løpet av 70- og 80-tallet å splitte og ødelegge nær sagt alt av solidaritetsbevegelser. Som SV-er ble jeg i tur og orden skviset ut av samarbeidsgruppene for natur og miljø, palestinakomiteen, kvinnefronten - og AKP splittet solidaritetsarbeid for Vietnam, Chile, Sør-Afrika, Kambodsja, Afghanistan...

En av de største historieforfalskningene jeg vet om, er Dag Solstads bok «25. September-plassen». Om man tar bokas budskap på alvor, var det AKP med sin frontorganisasjon AKMED (Aksjon mot EEC og Dyrtid) som gjorde at nei-sida vant i 1972. Der jeg holdt til, måtte Folkebevegelsen gjentatte ganger ut og holde AKMED i sjakk, deres representanter prøvde å dominere og ta ledelsen i våre aksjoner. Men lykkeligvis, Folkebevegelsen var for stor, og ble en av de få organisasjoner der AKP mislyktes med splitt og hersk.

AKP-strategien var at alle fronter skulle være «breie», det betydde at et begrep som «sosialisme» var bannlyst, diskusjoner om den slags hørte hjemme i Partiet og bare der. Det ga seg bisarre utslag. Jeg har blitt pepet ned av talerstoler to ganger i mitt liv, den ene gangen av kvinnefrontere - AKP-ere alle sammen - da jeg minnet om at det var sosialisten Clara Zetkin som hadde innstifta kvinnedagen, og at et lite sosialistisk pip i det mørkeblå Bærum ikke kunne være av veien på en 8. mars (den andre gangen av høyresiden i kommunestyret da jeg kalte Løvenskiold-dynastiets godseiervelde for uverdige rester av danskekongens og embetsmennenes maktmisbruk).

Øgrim presenterer sine partifeller som fargerike anarkister! Hva de var til innvortes bruk, er det ikke meg forunt å vite, men utad var de bare leninistiske. Partidirektiver fra AKP ble plukket opp av «breifrontene». Og det var ikke mye fargerikhet som møtte oss andre. Jeg klipper fra mitt innlegg i lokalavisa i 1980: «Et vårtegn like sikkert som den første blåveisen i mars er det at kvinnefronten rykker ut og refser kvinner på venstresida, alltid i 'enhetens' navn. Og i år som vi hadde fått det til så fint i Bærum 8. mars: Kvinnefronten arrangerte tog, Brød og roser i lag med kvinner fra APs og SV arrangerte kveldsmøte, Høyrekvinner sto på stand og SV-kvinner delte ut søknadsskjema til barnehagene over hele Bærum. Ingen rykket ut mot hverandre - helt fram til nå, da Kvinnefronten ikke kunne holde seg lenger: Vi burde alle gå i Kvinnefrontens tog, og vi burde alle forstå at opprustning fører til fred og rettferdighet. Kvinner på venstresida er trøtte av Kvinnefrontens furtne moralisme.»

Et bisart uttrykk for «breifrontlinja» opplevde vi også den 21.8.1979, årsdagen for Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia. «21. august-komiteen», stramt tøylet av AKP, var mer opptatt av en fordømmelse av Sovjet som hegemonist, enn av å ta avstand fra stalinisme og partidiktatur, som jo frambrakte den tsjekkiske tragedien. En lokal koryfé uttalte endatil at «fronten måtte være breiest mulig og også inkludere stalinistene». En Charta-77-underskriver som var til stede, falt nærmest av stolen. Han kjente ikke til stalinister i Tsjekkoslovakia utenfor den forhatte partiledelsen.

Sur sutring 20 år etter? Lokale forhold som ikke har gyldighet ellers i landet? Jeg hevder nei! Alt var sentraldirigert og uhyre effektivt. Tenk på all den tid og energi dere stjal fra resten av venstresida, Tron Øgrim, en energi som nettopp burde kommet miljøbevegelsen og kvinnebevegelsen til gode, som dere «fornyet» til det fordummende. Det kunne jeg tenke meg å få en unnskyldning for. Som SV-er hadde jeg også hatt den tvilsomme ære å være utpekt som en mulig quisling/femtekolonnist, kanskje en liten unnskyldning for det også?