Trond Moi

Trond Moi har konkludert med én ting: Veien til kvinnens hjerte går gjennom magen. I romjula for fire år siden serverte han kjæresten stekt pinnekjøtt med chili, ingefær, paprika og sopp. Etter maten fridde han. Et halvt år seinere var de gift.

Det pinlige med å intervjue Trond Moi klokka ni om morgenen, er at kantina i Dagbladet ikke er åpnet. Trøsten er at Moi kommer rett fra frokostbordet med kona Line. Og ved nærmere ettertanke er det kanskje like greit at kantina ikke er åpen. Fyren er nemlig tre ganger norsk kokkemester.

Trakteringen blir kummerlig: Svart kaffe i hvitt pappkrus. I det minste estetisk ålreit, om ikke gastronomisk. Trond Moi takker og snakker.

I ROMJULA GÅR TROND MOI

på vannet på tv. Stedet er Genesaretsjøen, kanalen er TV2.

- Jeg er fryktelig barnslig. Enkelte vil sikkert synes det er veldig barnslig å gå på vannet, men min tro rommer litt sprell. Jesus hadde sikkert ledd seg skakk om han så meg. Jeg er sikker på at han hadde masse humor, sier mesterkokken.

Jesus er Trond Mois store helt. Uten mat og drikke duger helten ikke. Derfor dro Trond Moi i Jesu fotspor for å sanke matoppskrifter og matopplevelser i Midtøsten. Med seg tok han fotograf Knut Bry og lyriker Håvard Rem.

- Norsk matkultur er preget av en gammel, pietistisk tankegang. Det har resultert i ting som helgefylla. Jeg reiste til Jerusalem for å se hva de kristne glemte å ta med seg tilbake. Bibelen er full av mat.

- Og vin?

- Ja.

- Hvorfor har så mange kristne glemt at Jesus drakk vin?

- Jeg vet ikke. Det var en gang en prest som sa: «Jeg vet at Jesus gjorde vann til vin, men jeg liker det ikke.» Mange kristne har den holdningen. Samtidig mangler vi vintradisjoner. I Norge blir man sett rart på hvis man tar seg et glass vin til lunsj. Det er nesten så man ser rart på seg selv hvis man tar et glass vin til lunsj, mener Moi.

Selv har han sluttet med det.

- Hver gang jeg har muligheten til å ta meg et glass vin, gjør jeg det.

- Rød eller hvit?

- Ja. Det viktigste er at den er god. Og det trenger ikke ha noe med pris å gjøre.

I ISRAEL MÅTTE DE TRE

norske pilegrimene nyte medbrakt.

- Muslimene drikker ikke vin, men de respekterte at vi gjorde det. Derfor tok vi med oss vin når vi ble invitert hjem i middag til noen. Menneskene overrasket meg nesten mer enn maten. De var utrolig gjestfrie. Jeg lærte mye om å ha respekt for andre religioner og andre menneskers tro, sier Trond Moi.

Kokken fant mer enn to fisker og fem brød. Han fant hummus. En puré av kikerter, brune, harde erter, som er typisk for Midtøsten. Et godt svar på kjøttkaker. Han fant en himmelsk honningkake og en himmel i brann.

- Lyset var helt fantastisk! Jeg kommer helt sikkert til å reise tilbake til Midtøsten, sier Moi.

Trond Moi er en av de mer utradisjonelle kokkene her til lands. Hvis han vil ha saus helt ut på tallerkenen, så gjør han det, selv om det er en uskreven regel at den ytterste rand på en tallerken tilhører servitøren. Dessuten lager han kokebøker som kritiseres for å ha for få oppskrifter.

- Sissel Benneche Osvold skrev et innlegg i Magasinet som het «Fuck kokkene». Jeg er fullstendig enig, det blir veldig stort fokus på kokkene. Det burde kanskje ikke jeg si, som stadig er i media, men jeg vil så gjerne si at folk skal bry seg om hva de stapper i seg. Derfor sier jeg: Fuck kokkene, men leve det gode måltid!

SOM LITEN SKULLE TROND BLI TØMMERMANN.

- Både faren min og bestefaren min var tømmermenn, og i alle år sprang jeg rundt og snekret sammen med dem. Så skulle vi ha valgfag i niende. Jeg valgte først data og miniatyrskyting, før jeg ble lokket med rullekake av dem som hadde matlaging. Dermed dro jeg sporenstreks og byttet valgfag. Før jeg begynte i niende hadde jeg bare kokt semulegrøt og stekt egg, sier Trond Moi.

Som 15-åring dro den unge kokkespiren til Oslo for å gå i lære. Men først i Frankrike så han lyset. Der jobbet han sammen med Michel Guerard, en av de mest kjente kokkene i verden.

- Det var en revolusjon i livet mitt. I Frankrike snakket man ved bordet, man drakk vin til lunsj og brukte brødet til å sope opp restene av sausen. De har en helt annen matkultur. I Norge er det bare 30 prosent av alle familier som spiser middag sammen. Jeg tror det gjør noe med menneskene å sitte sammen rundt et bord.

I VÅR ÅPNET

Trond Moi restaurant i hjembygda i Kvinesdal. Kanskje flytter han hjem en gang, til stedet som er blitt selve bildet på bibelbeltet, som har den høyeste andelen av amerikanske navn i Norge, og en nesten like høy andel av boots og amerikanske biler.

- Kvinesdal er ei veldig spesiell bygd. Halvparten av befolkningen utvandret til USA, og i dag bor 13 prosent av alle med amerikansk navn i Norge i Kvinesdal. Tar du med nabobygdene Lyngdal og Lista, kommer du opp i 36. Selvsagt har jeg en onkel som heter Stanley. Du er ikke en ekte kvinesdøl om du ikke har vært i Amerika og har amerikanske slektninger, smiler Trond Moi.

En vakker dag skal han ha seg amerikaner.

- Line hadde ikke spesielt sans for det. Men en dag skal jeg bare komme hjem med en.

Trond Moi har alltid trodd på Gud. Ikke en streng, pietistisk Gud, men en åpen og tolerant Gud.

- Kall det gjerne gladkristendom. Litt mer rock'n'roll. Jeg tror Gud har skapt jorda og grønnsakene, og for meg er markens grøde et møte mellom menneskene og Gud, sier Trond Moi.

KONA LINE ER TRONDS

kjæreste og beste venn. De møttes hjemme i Kvinesdal da Trond hadde siviltjeneste, og i dag har de vært gift i tre og et halvt år. På grunn av Tronds noe utradisjonelle julemiddag.

- Jeg fridde med stekt pinnekjøtt. Pinnekjøtt, chili, ingefær, paprika og sopp i en kremet saus. Line ble så begeistret for maten at jeg fridde like etterpå.

Utradisjonelle klassikere er et av Trond Mois kjennetegn. Ribba serverer han gjerne med både ingefær og chili, og kokken liker å rokke litt ved den urnorske folkesjela.

- Jeg tenkte som så at pinnekjøtt er utrolig godt, mens kålrabi er en av de kjedeligste grønnsakene som finnes. Da er det jo helt ulogisk å spise det sammen, konkluderer kokken.

Pinnestolen begynner å bli hard, og på Tronds restaurant, Bølgen og Moi, venter pinnekjøttet. Og chilien. På bordet i Dagblad-kantina står en halvfull kopp lunken kaffe.