Trondheimsmodellen

Mange har blitt overrasket over den spektakulære framgangen for Arbeiderpartiet og det rødgrønne samarbeidet i Trondheim. Hva har de i Trondheim som sosialdemokrater og venstresiden mangler andre steder? Slike spørsmål gjorde at jeg høsten 2004 begynte å studere hva som egentlig foregikk i Trondheim. Jo mer jeg satte meg inn i historien, desto tydeligere ble det at den såkalte Trondheimsmodellen er et forbilde som kommer til å få betydning for venstresiden. Ikke bare i Norge, men også i Sverige, ja, til og med i resten av Europa. Hvorfor?

Våre land har lenge bakset med de samme utfordringene: Vi har en befolking som ønsker seg en sterk velferdsstat, men våre politikere er indoktrinert til å tro på markedsløsninger. I Sverige skjøt denne utviklingen fart utover på 1980-tallet. Da endret sosialdemokratene sin økonomiske politikk og ga fra seg kontrollen over valuta-og kredittmarkedet. I løpet av kort tid ble makta over økonomien forflyttet fra regjering og storting til børsen og de store kapitalinteressene. Bare noen år etter denne dereguleringen av økonomien, førte aksjespekulasjonsboomen til en etterfølgende økonomisk krise. Katastrofen var et faktum.

Disse to årtiene, 1980-og 90-tallet, ødela den selvtilliten og den begeistringen for velferdsløsninger som ble bygget opp under den sosialdemokratiske gullalderen. Det rammet også det svenske sosialdemokratiske partiet. Mellom 1993 og 2006 forsvant halvparten av medlemmene fra partiet. Socialdemokraterna bidro delvis selv til å fremmedgjøre sine velgere. Det gjorde ledelsen blant annet ved å overkjøre grunnplanet i EU-spørsmålet. Selv i dag finnes det bare to partier i Sverige hvor flertallet av velgerne er tilhengere av EU, nemlig blant Moderaterna og Folkpartiet – de to mest høyrevridde partiene i Riksdagen

Med et sosialdemokratisk parti uten selvtillit og på defensiven, etablerte det seg snart et nytt politisk mønster i Sverige: Hver ny borgerlige regjering som ble valgt, gjennomførte dyptgripende endringer, men de ble aldri reversert under sosialdemokratisk styre. Sverige innførte skolepenger og solgte ut statlig eiendom. På kommunenivå ble helse- og eldreomsorg privatisert. Veldig lite av denne borgerlige politikken ble omgjort når rødgrønne koalisjoner tiltrådte. De våget ikke, rett og slett. Selv om sosialdemokratene satt på flertallet, måtte de finne seg i et skolesystem som førte til økte forskjeller, at det var umulig å regulere boligpolitikken for å motarbeide segregasjon og at skattepengene gikk til utbytte for velstående bedrifter og skyhøye lederlønninger. Vanlige velgere ble forbannet. Deres bestemor fikk ikke skikkelig omsorg og det fantes ikke lenger kommunale skoler i deres nærområde. Men kunne de stemme fram et parti som våget å ta et oppgjør med den borgerlige politikken? Svaret er nei. Trondheim er en av grunnene til at Norge befinner seg et annet sted i dag. Det var etter Trondheimsmodellen norske LO startet Den lange valgkampen i 2005. Resultatet ble en «ekstrem forvandling» av Arbeidpartiet (til venstre), en valgseier for de rødgrønne og en Soria Moria-erklæring som uten tvil er den mest radikale i Europa. Vendepunktet i Trondheim er derfor et mønster for hvordan venstresiden igjen kan bli en drivkraft i samfunnsutviklingen.

Trondheim har ikke alltid vært rød. Før valget i 2003 ble Trondheim styrt av Høyre gjennom 14 år. Fram til 2003 var ikke Trondheim en by med kraftig barnehageutbygging, sterk kollektivsatsing eller rekommunalisering, snarere motsatt. Det venstresiden fikk til i 2003, var en helomvendig av politikken. Hvordan lyktes venstresiden i Trondheim i å danke ut høyresiden? LO i Trondheim spurte sine medlemmer hvilke saker de var mest opptatt av. Siden forela de politikerne resultatet og spurte om hvem som ville stille seg bak LOs krav. Med det oppnådde de flere ting: LO var først ute og satte dagsorden for store deler av valgkampen. Dernest skapte denne tilnærmingsmåten mobilisering og entusiasme ute på mange arbeidsplasser. Og det satte de rødgrønne partiene under press. Valget i Trondheim i 2003 ble et valg hvor forskjellene mellom høyre-og venstresiden i politikken igjen ble tydelige og det skjedde gjennom en radikal demokratisk prosess som gjorde grasrotas krav synlig for partitoppene. De rødgrønne vant valget. Dette er i seg selv nok til at vi kan lære noe av Trondheimsmodellen.

Men det skjedde mer. Det rødgrønne flertallet gjennomførte sin politikk. Deres «skryteliste» er imponerende. I Sverige blir jeg knapt trodd når jeg forteller om hva som har skjedd i Trondheim siden 2003. Rekommunalisering? Bruke én million kroner på skolen hver dag? Ingen politiker i noen svensk kommune våger å føre en slik politikk. Det burde de: For å kunne drive velferdspolitikk i Sverige, kreves det at man våger å reversere konsekvensene av den borgerlige politikken og igjen gå ideologisk offensivt til verks. Trondheim har vist at det er mulig. Men det holder ikke å slå seg til ro med at Trondheim bare er «litt rødere». Ett av de store underliggende spørsmålene innenfor dagens venstreside, handler om organisering: Effektive folkebevegelser er fortsatt, i 2007, en nøkkel til venstresideseire. Det viser ikke bare Trondheim, men også det andre eksemplet på spektakulær venstresideframgang i min bok – det sosialistiske partiet i Nederland. Den rødgrønne koalisjonen i Trondheim har forstått at venstreretorikk i seg selv ikke monner. Koalisjonen har ikke bare et flott program, men også den organisasjon og entusiasme som arbeiderbevegelsen og venstresiden så sårt trenger for å kunne ta opp kampen. Og vinne.

Oversatt av

Stian Bromark

• Aron Etzler er forfatter av

«Trondheimsmodellen. Radikala

framgångshistorier från Norge

och Nederländerna» som kommer ut i Sverige 17. september, og i Norge 24. september.