Tror ikke på nobelpris

I dag blir det kjent om Margaret Atwood får Nobelprisen i litteratur. Selv tror ikke forfatteren hun når opp.

- Det er ingen som har ringt meg, så jeg tror ikke det blir meg, sier Margaret Atwood.

- Ville det betydd noe for deg å få prisen og få navnet ditt i historiebøkene?

- Det viktigste for meg er å skrive, uavhengig av noen pris. Og i historiebøkene kommer jeg nok med uansett. Det betyr likevel ingenting for meg når jeg er død, sier kanadieren og ler en mørk latter. Hun vet at hun er på shortlista for tredje år på rad, og at det er sju år siden en kvinne fikk prisen. Men den lille vevre kvinnen, med nesten gjennomsiktig hvit hud og den syrlige tunga synes ikke å være så opptatt av den gjeve prisen. Akkurat nå er hun mer fokusert på hvor framtida vil bringe oss. Det har hun skrevet en hel visjon om. Denne uka lanseres «Oryx and crake» på norsk, og Dagbladet anmelder Inger Bentzrud mener Atwood igjen beviser at hun er i nobelprisklasse.

Mannssamfunn

Atwood vokste opp i de mørke skoger i Canada nord for Quebec, på en avsides gård, uten ordentlig tilkomstvei. Begge foreldrene var biologer. Faren forsket på hvordan skadeinsekt virker på Canadas skoger.

- Jeg vokste opp i et mannssamfunn. Alle var menn, også min mor. Hun var en «tomboy» som fisket maten vi spiste til middag. Jeg lekte med broren min, som lærte meg alle disse guttetingene. Jeg vet hva gutter liker å gjøre, for å si det sånn. Det vil du merke i bøkene mine.

Margaret ble tidlig opptatt av matematikk og biologi. Hun leste alt hun kom over. Broren hennes var flink til å skrive. I dag er rollene byttet om: Broren ble forsker og Margaret ble en av verdens mest leste forfattere. I «Oryx and crake» har Atwood lagt inn alt hun kan om gener og menneskekroppen. Det er ikke lite. Hun holder seg oppdatert ved å pløye gjennom mengder av vitenskapsmagasin og forskerrapporter.

- Jeg leste nylig i magasinet Wired at det er mulig selv å ta ut DNA og få det analysert for å få vite hvem forfedrene dine er. Det kommer jeg til å gjøre. Du vet, mennesker lyver om det meste.

- Tror du at du ville fått noen overraskelser?

- Det vil jeg sannsynligvis. He-he.

Spørsmål om kontroll

Atwood er av den bestemte oppfatning at vitenskap i seg selv ikke er av det onde.

- Vitenskapen er et redskap, og spørsmålet er om vi har kontroll over utviklingen eller ikke, sier Atwood.

I «Oryx and crake» kommer utviklingen ut av kontroll. Handlingen ligger hundre år fram i tid og vi møter hovedpersonen Snowman som befinner seg på en strand. Han er en av få gjenlevende mennesker etter en verdensomspennende biologisk katastrofe. Det finnes fortsatt liv rundt ham, vesener som er resultat av både mislykkede og vellykkede genspleising. Atwood har gitt krysningene navn som «wolvogs» (ulv og hund) og «snats» (slange og rotte).

- Hvordan fant du disse navnene?

- Jeg har diktet opp alle navnene. Men jeg måtte dobbeltsjekke alt for å se om det fantes liknende navn fra før. Det gjorde det faktisk ofte. Det meste er allerede tenkt ut på Internett.

Handlingen i «Oryx and crake» fortelles i tilbakeblikk. Før katastrofen inntraff levde Snowmann som unggutten Jimmy. Han var barn av utvalgte teknologer og vokste opp i spesielle «compounds» - sterkt bevoktede og avgrensede samfunnsenheter eid og drevet av bedrifter innen legemiddelindustrien og matvareproduksjonen.

- Hvordan har du skapt dette universet?

- Jeg har brukt noen elementer fra vår tid. Samfunnet er allerede i ferd med å bevege seg i denne retningen. Vi privatiserer alt, og legger alt ut for salg. Vi har oppgitt å ansvarliggjøre regjeringene. Dess mer vi privatiserer og globaliserer, dess mindre innflytelse og kontroll har vi som borgere.

Ditt valg

Atwood bor i Toronto sammen med ektemann og forfatterkollega Graeme Gibson og deres datter. Hun var i ferd med å legge siste hånd på «Oryx and crake» da hun opplevde 11. september.

- Jeg satt på en flyplass og var på vei til New York den dagen Twin Towers raste sammen. Det var ganske skremmende. Det forandret deler av boka mi. Jeg puttet blant inn et videospill.

- Hvorfor var det viktig for deg å skrive denne boka?

- Den er basert på scenario vi allerede er inne i. Verdens befolkning vil nærme seg 10 milliarder i 2050, samtidig som vi bruker opp naturressursene våre. Hva betyr det? Det er ikke mat nok til alle. På samme tid har vi åpnet den største leketøykassa i verden: Vi har mulighet til å kombinere alle typer gener og arter. Noen mennesker vil optimistisk tenke at vi kan lage nye arter, mens andre pessimistisk vil tenke at da kommer vitenskapen ut av kontroll.

- Du har skrevet en pessimistisk historie?

- Å, nei. Den er veldig oppmuntrende. Du kan lese den og tenke: «Uansett hvor ille livet mitt er, så er det i alle fall ikke som i denne boka.» Kanskje vi burde starte med å kontrollere klimaødeleggelsene våre.

- Har du skrevet denne boka for å vekke folk?

- Det er ditt valg. Du kan lese den som ren underholdning, eller du kan ta den blodig seriøst.

Les mer:

MØRKE SKOGER: Margaret Atwood vokste opp i de mørke skoger i Canada nord for Quebec, på en avsides gård. Begge foreldrene var biologer, og i sin nyeste roman drar Atwood veksler på dette. - Jeg vokste opp i et mannssamfunn. Alle var menn, også min mor.