Tror på tvilen

TYSNES (Dagbladet): Forfatteren Johannes Heggland (78) er en av veteranene i den norske fortellerbransjen. Han venter meg med bil på ferjeleiet Tysnes, noen kilometer fra garden der han vokste opp og fortsatt bor; et vintergrønt og frodig sted med fjell bak og fjord foran, som vestlandsgarder flest.

Siden debuten i 1941 har Heggland utgitt over 50 bøker, fram til sin nyeste, romanen «Sjå kor dei elskar kvarandre». I tillegg til romaner har han skrevet lokalhistorie og skuespill, seinest en serie på hele fire spill om Håkon den gode.

- «Innestengt, trang vestlandsbygd» og «folkelivsskildring» er klisjeer som har gått igjen i omtalen av bøkene mine, sier Heggland. - Slike vendinger er uttrykk for en akademisk avstand til det levde livet som pulserer langt fra parnasset. Det er et faresignal i vår tid at det fins en utbredt nedlatenhet overfor mye av den kulturen som ikke stammer fra urbane miljøer.

- Hvorfor er det slik?

- Det bunner i en intens opptatthet av alt som er nytt. Man forlanger en ny stil. En ny vri. Nye, lettvinte fiksheter. Man mangler varme og innsyn overfor det genuint folkelige og lokale, som så mye stor diktning springer ut av.

- Hva er det med det lokale som fungerer så bra?

- Det bunner i en sterk, grunnleggende tanke: det å høre hjemme et sted. Jeg har hørt snakk om det «hegglandske univers», og at jeg er den siste som kunne skape noe slikt, med rot både i tradisjoner og språk. Dette har ingenting med nostalgi å gjøre. Menneskene i bøkene mine er de samme som de har vært til alle tider. Målet er å skrive tidløst.

- Hvilke forfattere inspirerte deg i sin tid?

- Som tenåring var favoritten Olav Duun. Debuten min, «Folk under fjell» fra 1941, sprang ut av ren skriveglede. «Denne lek med menneskeskjebner; gleden over den forlater meg aldri,» som Bjørnson uttrykte det. Jeg har følt uro når jeg hører at mine kolleger «kjemper med stoffet». Det gjør ikke jeg. Når jeg skriver, går det lett. Jeg improviserer. Personene utvikler seg av seg selv.

- I den nyeste romanen din møter vi en lekpredikant, som stilles under et svært kritisk lys?

- Personene i boka er ikke skapt av meg. Jeg har møtt dem. Det som bekymrer meg, er at alle forkynnere skal komme med svar. Hvorfor skal vi ha svaret? Vi vet ingenting om hvorfor vi er kommet til kloden. Men disse forkynnerne forteller oss til og med om hvordan det ser ut på den andre siden. Det er imponerende - men på en gal måte.

- Hva med menigheten?

- Det jeg har voldsomt imot, er at så mange godkjenner det som blir forkynt, uten å stille spørsmål. De setter seg vel til rette og tror de har en billett til himmelen. De vasser i nåde, mens de lever akkurat som de alltid har gjort.

- Hvilken rolle spiller Kirken?

- I gamle dager var presten en autoritet når det gjaldt kunnskap. I dag vet menigheten ofte mer enn han som holder prekenen. Likevel holder presten seg til de kirkelige kjørereglene. Presten kan ha et glimrende utgangspunkt i teksten, men den blir til gråstein når han åpner munnen. Man føler at det snarere gjelder å forberede folk på å dø enn å inspirere dem til å leve. De positive røstene i boka ønsker seg en flom som kunne skylle vekk de gamle ordene og sette ting i en større sammenheng.

- Har du fått reaksjoner på boka i lokalmiljøet?

- Mange mener jeg burde tatt hardere i. Jeg tror slike bøker som dette er nødvendige, bøker som får folk til å reagere med avsky og opprørthet. Men innholdet vil trolig bli tidd i hjel. Bedehuskulturen vil bli vernet.

- Kan bedehuset være et sted folk søker til fordi de er nysgjerrige på vår tids åndelige spørsmål?

- Svaret er nei. Tvert imot: Folk bruker det for å rømme inn i noe som er tryggere. For å unngå å tenke. Massesamfunnet fratar den enkelte ansvaret for seg selv.

- Har du noe eget religiøst livssyn?

- Jeg beundrer skaperverket. Men jeg har vanskelig for å forstå dem som mister sin åndelige balanse i strevet for å finne en tro. Det er sunt å tvile. Det å finne en tro kan føre til at vi går som slaver gjennom livet. Boka peker også på konsekvensene av et forkvaklet syn på seksuallivet.

- Henspiller dette på den aktuelle debatten?

- Kirken har altfor lenge prekt ånd og ikke kropp. Man har ikke tatt til orde for et sunt seksualliv. Man sitter igjen med en låst debatt om homofili og kvinnelige prester. Hvorfor skal vi ikke vedstå oss hvem vi er - i fysisk forstand? Bisper og prester slåss for å ta vare på sitt hegemoni uten å spørre hva som er best for menneskene. De spør ikke hva han ville sagt, som de påberoper seg. De dekker sine meninger bak begrepet «arvesynd».

- I dag er såkalt etikk et motefenomen?
- Aldri har vel klimaet for etisk samarbeid vært dårligere. Bak begreper som selvrealisering og karriere skjuler det seg et samfunn der noen få klatrer opp, mens de fleste står tilbake. Jeg liker bedre et ord som livsholdning. Eller karakter. Jeg tror alle går med en kompassnål i seg, og som Falkberget sa: «La ingenting uroe din kompassnål.»

- Hva slags etisk oppdragelse fikk du selv?

- Jeg vokste opp med mange gamle folk. De var sine egne filosofer. De hadde et språk. For ikke å snakke om hvor mange skjellsord de hadde. De var min barndoms universitet.

AKTIV HERRE: Johannes Heggland (78) har vært forfatter i 56 år, dessuten ordfører i Tysnes og formann i Den norske Forfatterforening.