Trosfrihet og UNE

KRISTEN-KONVERTERING: Avgjørende for trosfriheten er retten til å skifte til en annen eller til ingen religion. Jeg stilte spørsmål til Utlendingsnemnda (UNE) om en afghansk flyktning. Han har latt seg døpe, har gått i kirke hver søndag, lest Bibelen og hatt andakt hver dag, og vist at han har kunnskap. Dette er bekreftet av en prest og en lege i en statskirkemenighet i Lillehammer, og betviles ikke av UNE. Likevel mener Terje Sjeggestad, leder i UNE, at «Det avgjørende er ikke hvilke handlinger en person utfører, men om han er kristen» (Innlegg i Dagbladet 25/6). UNE tror ikke på hans konvertering, og sender han tilbake til Afghanistan. Der risikerer han i følge FNs høykommissær i verste fall forfølgelse inntil det livstruende og evt. en dødsdom.

Jeg ser dilemmaet til UNE. De ønsker ikke at flyktninger skal «liksom-omvende» seg for å få bli. Men det kan ikke hindre at også flyktninger skal ha religionsfrihet i Norge. Mitt spørsmål var hvordan UNE kan innføre en teologi som krever mer enn dåp, mer enn kristen praksis, mer enn kristen kunnskap – i en ikke definert tilstand om «å være kristen». Som støtte for dette bruker Sjeggestad Mellomkirkelig Råd (MKR). Det utrolige er at han bruker dem en uke etter at MKR gikk ut og kritiserte UNE for å misbruke dem i debatten. MKR kritiserer UNE bl.a. for å overse troverdigheten til de som kjenner flyktningen, og ikke å respektere dåp som det avgjørende i å bli kristen.

Det var lokale og nasjonale kirkeledere som fortalte meg at UNE åpent ba flyktningen om å benekte sin kristne dåp og tro ved tilbakereise til Afghanistan. Jeg trodde det ikke før jeg leste det. Deretter har jeg sett andre saker, som viser at UNE må gjennomgå sitt forhold til trosfrihet. Siden Sjeggestad påstår at dette bare er klippet ut, ber jeg ham legge hele vedtaket anonymisert ut på UDIs sider, så enhver kan lese selv.

Et spørsmål Sjeggestad ikke svarte på, er hvordan UNE kan vite at flyktningen ikke blir forfulgt når han blir tvangssendt til Afghanistan. UNE må forutsette to ting: 1) At personen fornekter sin kristne tro og oppfører seg som muslim, 2) At familie og lokalsamfunn godtar denne «omvendelsen» tilbake til islam.

Det første er et brudd på trosfriheten. Det andre er høyst usikkert. Det å ha blitt døpt og stått fram som kristen er for mange i Afghanistan et brudd på familiens ære, som må straffes hardt uansett.

Retten til å skifte religion er lite framme i norsk menneskerettighetsengasjement i forhold til den massive undertrykkelsen som skjer i verden. Praksisnotatet fra UNE om dette fra i fjor sier at man kan være kristen eller bahai i land som Iran og Afghanistan, og samtidig leve kulturelt som muslimer. Dette er en teologi hvor religion blir en privatsak. Den deles av en del nordmenn, men forstås ikke de fleste steder i verden – aller minst i land som Iran og Afghanistan.