Trøst

En roman om å se kjærligheten mens den er der

BOK: Kjærlighet som forvitrer og gradvis blir borte i forholdet mellom to mennesker, er like vanlig som den som varer. Kjærlighet som blir borte og forsvinner fullstendig fra det ene minuttet til det andre, er sjeldnere.

Hovedpersonen i Jens M. Johanssons første roman, «Trøst», skjønner da heller ingenting idet han brått innser at han ikke elsker sin samboer Kaja lenger. Plutselig befinner Edvin Strand seg i en såkalt eksistensiell grensesituasjon. Han mister alle faste holdepunkter i tilværelsen, slutter å gå på jobben, tar på seg sære oppdrag som privatetterforsker som følge av en feiloppføring i telefonkatalogen, og forvirrer sine nærmeste. Han skjønner ingenting av hva som har skjedd, alt var jo bra. Som han sier: «Ingen forlater vel en kvinne som spiller John Coltrane.»

Blir ingen

Men Edvin Strand blir bokstavelig talt «ingen», han mister seg selv av syne. Kjærligheten har vært så sterk at alt rakner når han brått ikke føler den lenger. Han blir litt som en Woody Allensk Zelig som tar farge av sine omgivelser og lar seg rive med og drive med. Edvin innser at han har vært og er en fyr uten kjerne og retning. «Kunne ikke selve livet begynne snart? Han ville komme fram, slik at livet kunne ta til, ta over,» formaner han seg.

Slik tematiserer romanen romantikkens spørsmål: Kan den store kjærligheten virkelig vare evig? Kan en kort og sterk kjærlighet være like stor og dyp? Til slutt, mot alle de odds han har satt opp i sin egen disfavør, kan Edvin Strand elske igjen. Kanskje er det innsikten han får som privatetterforsker i andre døde og levende menneskers liv og skjebne som får ham til å se sin egen tilværelse klarere?

Skarp reporter

Jeg blir alltid litt lei meg når en virkelig god novelleforfatter begynner å skrive romaner. Norsk litteratur trenger sterk og systematisk dyrking av novellesjangeren i tida framover, det er så få som skriver noveller i Norge. Jeg skulle ønske ingen forleggere lenger lokket forfattere med Den store romanens status. Men det gjør de. Litteraturkritikere også.

Jens M. Johansson debuterte med den såre og melankolske novellesamlinga «Bisettelsen har funnet sted» i 2002. Det er ingen grunn til å tro at noen «lokking» har skjedd med Johansson, og ingen grunn til å være lei seg. Johansson kan skrive både korthogd og barbert; utpenslende og bredt observerende. Som Dagens Næringsliv-reporter er han en av Norges skarpeste, kritisk undersøkende journalister i det store og lange avisformatet. Han utøver journalistikk på sitt grundigste og derfor farligste.

På flere plan

Og så viser det seg nå at han fyller det enda større romanformatet ganske godt allerede. Boka er på nesten 500 sider, og det finnes observasjonsevne og fortellerdriv. Romanen beveger seg på flere plan, i virkeligheten, i drømme, i fortida, og i tilbakeskuende perspektiv fra ei fjern framtid. Det finnes en jeg-forteller som på en morsom måte veileder leseren fram og tilbake etter hvert som forfatteren vikler ut sin historie. Men alle krumspringene gir tidvis beretninga slark og slapphet. Parallellfortellinga om en mann som forsøker å konstruere en evighetsmaskin, virker også konstruert. Men det finnes sikkert en begrunnelse for alt, om enn ikke alltid lett å oppdage. Derfor er det ei bok som må leses sakte og med tålmodighet. For Johansson skriver om store temaer på en «liten» måte.

Hovedpersonen Edvin Strand finner selv fram til en tilstand av tålmodighet til slutt. Den eksistensielle grensesituasjonen han ble kastet ut i, har gitt ham et klarere blikk. Han innser at livet hans ikke er et løp mot et fjernt mål, men at det han fortvilt og forvirret har lett etter, var der hele tida, opp i dagen, rundt ham alle steder. Han så det bare ikke.