Trøste og bære

DEBATTMay Britt Lund, overlege dr. med Rikshospitalet


Vetle Lid Larssen 
retter i en tosiders artikkel i Dagbladet 1. juli, «Det syke sykehuset», krass kritikk mot norsk helsevesen, norske sykehus og legestanden som sådan. De syke sykehusene diagnostiseres med henvisning til svindelforsøk, feilbehandling, informasjonssvikt, mangel på omtanke og omsorg, og, ikke minst, personlige erfaringer.

Personlige erfaringer kan vanskelig diskuteres. Feil og feilbehandling vil ingen forsvare, men i stedet forsøke å fjerne. Skal vi da tie og samtykke etter å ha lest artikkelen og forsøke å forbedre oss så godt vi kan? Det er ikke et godt alternativ: For det første fordi konklusjonene og botemidlene Lid Larsen trekker opp kan diskuteres. For det andre fordi det bildet han tegner åpenbart deles av mange.

Vetle Lid Larssens artikkel blir på mange måter et stemningsbilde (sprunget frem fra den høyre hjernehalvdelen, ville forfatteren antagelig selv si), en dystopi, ikke bare av sykehusene men av hele det norske samfunn. Ikke uten grunn henviser han til Kafka. I dette ligger selvsagt også artikkelens styrke.

Ikke alle kan gå inn  på dette nivået. Mitt utgangspunkt er å være lege i et norsk sykehus. Først en temmelig opplagt observasjon: Sykehusene, legevitenskapen og legegjerningen har gjennomgått enorme forandringer i løpet av de siste tiårene, og endringene fortsetter i samme høye tempo. Men våre forestillinger om hva leger er har ikke forandret seg så mye. Til gjengjeld har våre forventninger om hva legene kan gjøre for oss forandret seg i et lynraskt tempo.

For seksti år siden døde mange unge mennesker av tuberkulose. I dag: ingen. For tretti år siden foretok vi ingen transplantasjoner. I dag, takket være framskrittene, blir mennesker som vi for så kort tid siden måtte se dø, friske.

Dagens sykehus  er derfor blitt høyteknologiske institusjoner. I dette ligger mulighetene for å oppdage sykdommer og å helbrede dem. I dette ligger også nye risikofaktorer – risiko for feil, for systemsvikt, for å tape oversikten i kompleksiteten. Men fremskrittene er åpenbare: Gjennom biokjemi, nye intervensjons- og bildeteknikker, nye medikamenter og nye kirurgiske metoder bekjempes sykdommer som vi før var henvist til å observere, se hvordan utviklet seg og håpe det beste.

De nye mulighetene for diagnose og behandling kan fremmedgjøre pasienten. Han eller hun skal gjennom systemet, og det betyr ikke minst at den syke må forholde seg til mange leger, mange sykepleiere og mange teknikere som hver har den spesialitet som systemet krever. Og så er det mange som er syke, mange som ønsker, ber om og krever behandling. God tid blir en luksus.

Og likevel er det noe langt mer enn et slagord at pasienten står i sentrum. Selv i et system hvor pasienten mer og mer blir diagnosen, vil leger selv i det korte møtet forsøke å forholde seg til mennesket og ikke bare sykdommen. Men det skjer ikke på samme måte som før. Pasientene forandrer seg, legegjerningen blir annerledes.


Dagens pasienter  er ofte langt mer kunnskapsrike enn tidligere. All informasjon om egen – og andres – sykdom er tilgjengelig, først og fremst på nettet. Pasienten blir en innsiktsfull medspiller, en god og krevende opponent eller full av misforståelser og urealistiske forventninger. Dette endrer relasjonen mellom lege og pasient. Sammen med klageordninger, økt offentlig interesse for helse og behandling generelt og sammen med enkel tilgang til mediene, fører det til at søkelyset settes sterkere på nettopp helsevesenet, sykehusene og behandlerne. Det er bra så lenge man forsøker å se dynamikken, endringene og kompleksiteten i det sammensatte bildet.

Før var legene  alene bærere av den medisinske kunnskap. Med nok autoritet når det trengtes, både til behandling, omsorg og trøst, men alltid utsatt for faren for foreldede kunnskaper og for stor tro på egen fortreffelighet. Fremdeles synes idealet – i hvert fall i den kollektive underbevissthet – for legen og legegjerningen å være den hjemmebesøkende privatlegen med enorm klinisk erfaring, stor innsikt i sine pasienters liv og helse, og med alle botemidler i sin lille svarte doktorveske. Pasientene møtte ham uten innsigelse og i full tillit, og i mange tilfeller med stor resignasjon overfor sykdom og død. Slik er det ikke lenger. Dagens pasienter krever å bli friske, de krever å leve og de fornekter døden. Klart det er annerledes å være både lege og pasient.


Her er vi ved ett av  Lid Larssens hovedpunkter: Legene bryr seg ikke om hele mennesket. Og de er ikke kloke nok.

Her er det to feil: Lid Larssen synes for det første å sette likhetstegn mellom legene og det kompliserte diagnose- og behandlingssystemet de arbeider innenfor. Dernest antar han at leger er mindre kloke enn andre. Det er banalt å måtte si det: Leger lever alminnelige liv. De er gifte, skilte, enslige, de har barn, drar på hytta, brekker benet, går på kino, skriver dikt eller synger. De henter sin klokskap fra sine liv, sine erfaringer, sitt engasjement – slik som forfattere og journalister. Innenfor sykehusrammen forsøker legene hver dag å se hele pasienten. De vil ikke alltid lykkes med det. De har gode dager og dårlige dager, de er i tidsklemma som andre. De har plager og nedturer, gleder og berikelser som gir overskudd – akkurat som alle andre. De er ikke dummere enn andre, og ikke klokere heller. Men forhåpentligvis kloke nok.


Å holde diskusjonen 
om hvorledes vi skal innrette og styre våre sykehus og utøve legegjerningen varm, er viktig. Feil skal verken tildekkes eller forties, men skape grunnlag for forbedringer. Men diskusjonen må ta opp i seg de endringer som skaper det moderne sykehus og den moderne medisinske behandling.

Den diskusjonen burde vi som arbeider i sykehus delta i med større kraft. Ellers vil et foreldet og uriktig syn på hvordan leger tenker og arbeider få enda bedre fotfeste. Et syn Lid Larssens artikkel er et eksempel på.

Les også Vetle Lid Larssens debattartikkel fra 1. juli.