Vetle Lid Larssen  retter i en tosiders artikkel i Dagbladet 1. juli, «Det syke sykehuset», krass kritikk mot norsk helsevesen, norske sykehus og legestanden som sådan. De syke sykehusene diagnostiseres med henvisning til svindelforsøk, feilbehandling, informasjonssvikt, mangel på omtanke og omsorg, og, ikke minst, personlige erfaringer.

Personlige erfaringer kan vanskelig diskuteres. Feil og feilbehandling vil ingen forsvare, men i stedet forsøke å fjerne. Skal vi da tie og samtykke etter å ha lest artikkelen og forsøke å forbedre oss så godt vi kan? Det er ikke et godt alternativ: For det første fordi konklusjonene og botemidlene Lid Larsen trekker opp kan diskuteres. For det andre fordi det bildet han tegner åpenbart deles av mange.

Vetle Lid Larssens artikkel blir på mange måter et stemningsbilde (sprunget frem fra den høyre hjernehalvdelen, ville forfatteren antagelig selv si), en dystopi, ikke bare av sykehusene men av hele det norske samfunn. Ikke uten grunn henviser han til Kafka. I dette ligger selvsagt også artikkelens styrke.

Ikke alle kan gå inn  på dette nivået. Mitt utgangspunkt er å være lege i et norsk sykehus. Først en temmelig opplagt observasjon: Sykehusene, legevitenskapen og legegjerningen har gjennomgått enorme forandringer i løpet av de siste tiårene, og endringene fortsetter i samme høye tempo. Men våre forestillinger om hva leger er har ikke forandret seg så mye. Til gjengjeld har våre forventninger om hva legene kan gjøre for oss forandret seg i et lynraskt tempo.