Trøstesløs viking-action

Vikingene kan ikke skryte av et spesielt godt image. Det blir ikke bedre av verken «Den 13. krigeren» eller Dennis Storhøi. Antonio Banderas ser med god grunn skeptisk ut i dette rølpekalaset.

Antonio, stakkars, snubler over «the Norsemen» i rollen som Ahmed Ibn Fadhlan, tvunget til diplomatisk utlendighet etter en uheldig kvinneaffære i sitt arabiske hjemland. Gudskjelov har han med seg Melchisidek alias Omar Sharif. Omar viser seg å være vanvittig god i norsk og andre enda mer ubegripelige språk, men plutselig går alle over til engelsk, og dermed er den saken grei.

Uspennende

Det er verre med resten. «Den 13. krigeren» er en helt uspennende vikingaction, tydelig preget av uenigheter om hvordan Michael Crichtons bok skulle bli på lerretet.

Vikingene, blant dem den elleville gladgutten Herger (Storhøi), befinner seg på datidas utgave av Titano-festivalen, slafsende og hoiende begersvingere med illevarslende hygiene. Dessverre må de slåss mot de grusomme, dyriske wendolene. En ulastelig antrukket Ahmed må bare slipe sverdet.

Uforløst Maria-forhold

Vi trekkes gjennom en rekke obligatoriske kampscener, utført på rutinert Hollywood-vis, men de blir aldri annet enn fyllstoff for å redde en uengasjerende historie befolket av en bataljon utvendige figurer. Antonios lille mellomspill med Olga (Maria Bonnevie) er for eksempel helt uforløst. De ansvarlige ser ut til å ha glemt at de muligens har en historie i det hele tatt - i stedet pøses det på med blod, sverd og effekter. Å snakke om skuespill i alt kavet er nesten en overdrivelse.

John McTiernan er kreditert dette lattervekkende verket. Hans forsøk på tidtrøyte er like mislykket som en vikingfest uten fluesopp.