Troverdig empatisk krigsdrama

Sterkt og velfortalt om slaget på Iwo Jima, sett med japanske øyne.

FILM: For drøye to måneder siden hadde Clint Eastwoods «Flags of our Fathers» premiere på norske kinoer. Filmen fortalte historien til de seks amerikanske soldatene som plantet det amerikanske flagget på toppen av stillehavsøya Iwo Jima i 1945. Iwo Jima var Japans siste skanse før fastlandet, og en nødvendighet for at de amerikanske styrkene skulle få hegemoni over japansk luftrom. Slaget varte i 30 dager, og kostet 22 000 japanske og 7000 amerikanske liv.


Denne gangen forteller Eastwood historien gjennom japanske øyne, og han har laget en meget sterk, interessant og severdig film.

Propaganda

«Brev fra Iwo Jima» forteller på samme måte som «Flags of our Fathers» at krig i hovedsak dreier seg om propaganda. I Eastwoods første film var det konstruerte militærfotografiet en nødvendighet for å få anerkjennelse fra det amerikanske folket til å fortsette krigen.

I «Brev fra Iwo Jima» blir unge, japanske menn skipet til øya, en vulkansk verdiløs steinhaug, og fortalt at amerikanerne er ville dyr, som kommer for å drepe familiene deres. Og at de japanske soldatene er de beste i verden. Samtidig er det klart at de japanske myndighetene vet at de sender sine menn til en sikker død.

Vi følger tre karakterer, med forskjellige posisjoner og historier, og blir kjent med dem gjennom kjærlighetsbrevene de skriver mens de venter på den amerikanske invasjonen - og døden.

«Brev fra Iwo Jima» er en film om utnyttelse, en film som forteller om uskyldige brikker i et spill som handler om alt annet enn dem selv. Det er en film som ikke velger side, men som iakttar soldater. Soldater som ikke er helter, men mennesker.

Troverdig

«Jeg kom hit for å ofre livet så at kone og barn skal få leve. Men nå som jeg er her, er det bare en ting jeg vil, og det er å reise hjem igjen til dem», sier en militær.

Eastwood makter i det hele tatt å male et meget troverdig bilde av hva som foregikk på øya den dagen, og han viser hvor lite verdt et menneskeliv kan være for noen, mens det kan bety alt for andre. Bildene av japanere som blir beordret til å ta livet sitt, en ærefull død, framfor å la seg fange av fienden, er sterk kost.

Fargeteknikken i filmen er en kopi av teknikken Steven Spielberg introduserte i «Saving Private Ryan». Et grågrønt fargefilter som skaper en historisk stemning og en følelse av at vi i realiteten ser på en svart/hvitt-film.

«Krig kler ikke et fullt spekter av farger», uttalte Eastwood forleden. Og det har han rett i. Jeg tror ikke krigsfilm blir særlig mer autentisk enn dette.