BOK: Det er en ambisiøs og hasardiøs reise å legge ut på, men resultatet er troverdig og tankevekkende: Christopher F-B Grøndahls tredje roman er lagt til en ikke altfor fjern framtid hvor menneskeheten har vært nødt for å rømme jordkloden etter lengre tids miljøhærverk. På Jupiters måne Europa bruker de tre generasjoner på å bygge et skip som skal frakte de gjenlevende til en ny beboelig planet. Også det vil ta tre generasjoner. Så hvorfor gjør de det? Ingen vil leve lenge nok til å smake frukten. For menneskehetens skyld? Har vi ikke bevist hvor uskikket vi er til å bebo dette universet?

Reisefeber

Det er nesten så man blir hensatt til 1970-tallet, en høytid for eksistensiell og politisk science fiction-litteratur. Det er i hvert fall ganske så hjelpeløst å etterlyse samfunnsrelevante romaner så lenge historier som «104» skrives og utgis. Det gigantiske skipet, med 1,5 millioner passasjerer, er verden i miniatyr. Etter hvert forringes biosfæren om bord, det innføres rasjoneringer og ledelsen utvikler diktatoriske trekk. Skipets hangardekk blir omgjort til en strengt bevoktet arbeidsleir for politiske fanger, kalt 104. Her befinner Ben seg, bokas hovedperson. Han valgte å være med på den usikre flukten for datterens skyld, men skjønner etter hvert at de er i ferd med å undergrave reisens mål og mening. Det er alle mot alle, den sterkeste overlever. Det «fellesmenneskelige prosjekt» har ikke lenger noen eksistensberettigelse. Kronisk mangel på mat og gjentatte voldelige opprør gjør at populasjonen nærmer seg nullpunktet. Men slutten er åpen. Kanskje skimter de destinasjonen der borte i det fjerne. Og kanskje er den beboelig.