GENERASJON PRESTASJON: Ungdomsfilmen "Psychobitch" viser et skremmende krav om konformitet blant norske ungdommer. Video: Norsk Filmdistrubisjon Vis mer

Anmeldelse: «Psychobitch»

Troverdig når de snakker om «forskjellen på å elske og å pule»

Norsk ungdomsfilm med realistisk bilde av moderne oppvekst.

«Psychobitch»

5 1 6

Ungdomsfilm

Regi:

Martin Lund

Skuespillere:

Jonas Tidemann, Elli Rhihannon Müller Osborne, Saara Sipila-Kristoffersen, Henrik Rafaelsen

Premieredato:

11. januar 2019

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Psychobitch»

«Treffsikkert og vesentlig.»
Se alle anmeldelser

FILM: Kan man tenke seg en ungdomsfilm som ikke avslutter med et skoleball? Når det er sagt, må det straks fastslås at norske «Psychobitch» skiller seg klart ut fra den amerikanske dusinvaren. Dette er en djerv film som tar det å være ung på alvor, langt utover problematisering av dop og festing. Martin Lunds film handler om de gjengse hverdagstingene, de som i sum skaper de nesten uforståelige grensene mellom det å være innafor og utafor.

Konformitet

Man kan kalle det i-landsproblemer, men det psykologiserende begrepet «generasjon prestasjon» treffer her. Normaliteten dreier seg om å strebe etter å være flink – skoleflink, veltrent, populær og ikke skille seg ut på noen negativ måte. Resultatet framstår ofte som en gjeng kliss like tenåringsjenter som alle har langt, blondt hår, make boblejakker og Uggs. Den som frivillig eller ufrivillig bryter konformiteten blir mistenkeliggjort, oversett eller utstøtt.

Martin Lund - med filmer i barne- og ungdomssegmentet bak seg som «Knerten gifter seg» og NRK-serien «Kampen» - har i «Psychobitch» tatt tak i utbryterrollen. I en 10.klasse på Gjøvik ungdomsskole introduserer han rebellen Frida (Elli Rhihannon Müller Osborne), jenta som er aggressivt annerledes. Hun blir øyeblikkelig utstøtt, men tar igjen.

Polonesetvang

Hun introduseres i filmen fra toppen av skoletaket, mens klassen hennes står på bakken og kommenterer at hun er oppmerksomhetssøkende, har forsøkt å ta livet av seg før, men «klarer ikke engang det». Hun har det med å styrte ut av timene, også når de andre øver på å gå polonese til skoleballet: «Jeg visste ikke at polonese var et fag!»

Fridas rake motsetning er klassens ledertype Marius (Jonas Tidemann). Han er sosial, ansvarlig og så skoleflink at foreldrene viser fram hans engelskkunnskaper foran middagsgjester. Faren (Henrik Rafaelsen) skryter uhemmet av gutten. Martin Lund utvikler dette poenget seinere i filmen, som for å demonstrere den håpløst velmenende foreldretypen som tror de gjør avkommet gode og trygge ved å overøse dem med ros. Slike friksjonsløse voksenreaksjoner blir nådeløst gjennomskuet av unge som strever med usikkerhet og prestasjonsangst.

Bad ass image

Marius og Frida skal være på studiegruppe sammen og konfronterer hverandre umiddelbart. Hun klistrer brødskiven hans til vinduet og han spytter i colaen hennes. Det ender med nevekamp og skrubbsår og vi aner et gryende frastøtings-/tiltrekkingsforhold. Den psykologiske utviklingen hos en flink og akseptert gutt som ikke våger å vedkjenne seg positive holdninger overfor en med «bad ass image», er nydelig ivaretatt av Jonas Tidemann. Han spriker mellom ønsket om å være alfahannen som erobrer klassens troféjente, Lea (Saara Sipila-Kristoffersen), og den som i det skjulte viser omsorg – og, gud forby, interesse - for utskuddet Frida.

Filmen er preget av små, fine detaljer som jeg tipper målgruppa vil kjenne seg igjen i. Dialogen er realistisk, rett på sak: «Du digger å være den føkkings psykobitchen». Og her er det jentene som utsetter gutta for sexpress, fordi det å bli pult er det mest åpenbare tegnet på at man ikke blir avvist. Å være ung er som kjent for jævlig!

Snakke om

Den autentiske bloggeren «Helsesista» opptrer i filmen i en scene der klassen er kalt sammen for å «snakke om» et selvmordsforsøk. De sitter i sirkel og forteller om problemer og psykologtimer, helt til noen påpeker at de mest vellykte også er de flinkeste til å snakke om hvor «sjipt og dårlig» de har hatt det. Det er godt sett i en film som både oppleves som treffsikker og vesentlig.

.