Troverdighet og argumentasjon

Det finnes mange debatteknikker. Et av de sikreste tegn på at en debattant har en dårlig sak, er når han slipper fokuset på sakens kjerne og isteden fokuserer på motdebattanten og forsøker å mistenkeliggjøre dennes motiver. Så gjør William Nygaard i fredagens utgave av Dagbladet når han beskylder undertegnede for å ha mindre hederlige motiver for å trekke seg fra formannsvervet i Forleggerforeningen.

Jeg skal la denslags ligge og heller holde meg til saken. Bransjeavtalen for bokomsetning regulerer konkurranseforholdene for og mellom forlag og bokhandlere. Slik jeg ser det, har ett av de viktigste argumentene med troverdighet for bransjeavtalen for bokomsetning vært at avtalen er et resultat av forhandlinger mellom to, til nå, uavhengige parter (forlag og bokhandlere). At partene så åpenbart har motstridende interesser, på områder som fordeling av omsatt bokkrone, rett til å benytte salgskanaler i tillegg til bokhandel etc., har sikret et indre marked, som har ført til en balansert og troverdig avtale, og ingen av partene har kunnet misbruke fritaket som er gitt fra Konkurranseloven.

Når Gyldendal nå har kjøpt 40 bokhandler i Libris, og gjennom dette sikret en betydelig innflytelse på beslutningsprosessen i landets største bokhandlerkjede, er situasjonen dramatisk forrykket. Dette aksentueres av at Aschehoug har en tilsvarende innflytelse på en annen bokhandlerkjede, Nexus, gjennom eierskap i Norlis og Melværs bokhandler. Disse kjedene har sammen ca. halvparten av totalomsetningen for bøker i bokhandelen. Når samtidig Gyldendal og Aschehoug har sterkt sammenblandet økonomi, gjennom felleseie i en rekke bedrifter (Forlagssentralen, De norske Bokklubbene, Kunnskapsforlaget, til nå Universitetsforlaget, Yrkesopplæring og Lydbokforlaget), er det etablert et konkurranseforhold i bransjen som ikke er balansert, der det ikke lenger finnes noen garanti for at det indre markedet fungerer etter intensjonene.

Denne strategiske alliansen (Gyldendal og Aschehoug) vil nå ha en betydelig innflytelse på innkjøpspolicy for ca 50% av forlagsomsetningen i Norge, gjennom eierskap i så vel bokhandel som i bokklubber. Ved marginale endringer i policy i de enkelte ledd i verdikjeden, så marginale at de fleste ikke vil kunne merke det, kan de i realiteten manipulere konkurranse-situasjonen i bransjen.

Føler de seg truet av forlagskonkurrenter, kan de favorisere egne produkter i egne salgskanaler. Blir konkurransen fra bokhandlere ubehagelig, kan de favorisere betingelsene til egne forhandlere. Blir konkurransen fra andre bokklubber for sterk, kan de enten favorisere egne utgivelser, eller (som nå) sette karenstider på titler utgitt i egne bokklubber. Det siste betyr at konkurrerende boklubber ikke har mulighet til å selge de samme titlene. Selv om intensjonene i utgangspunktet er de beste, har de senere tiders handlinger vist at de kan sette alle kulturelle og ideelle hensyn til side der de blir presset (jfr Universitetsforlaget). I land som har mer liberale forretningsregler enn her i Norge, vil denne type krysseierskap være klart forbudt.

Forhandlingssituasjonen i bransjen står i fare for å bli en farse. Det er åpenbart at Gyldendal og Aschehoug kan sikre seg en særlig plass i egne bokhandler. Det ligger også i sakens kjerne at de vil ha felles interesse av å pleie relasjonene til hverandre på beste måte, og vil derfor også være sikret en særlig posisjon i den kanal det andre forlaget har innflytelse over. Det er ingen som tviler på at sortimentet fra andre forlag vil være til stede, men spørsmålet er hvilke prioriteringer som gjøres inne i salgskanalene og med hvilke begrunnelser. For de store aktørene, som Cappelen, er dette et problem vi kan leve med. Vanskelighetene vil veltes over på små forlag og bokhandlere og med tid og stunder true den frie bokdistribusjonen som en helhet. Man kan også tenke seg at frie bokhandlere av samme grunn blir tvunget til å prioritere vekk titler fra Gyldendal og Aschehoug med den følge at vi vil få en låsning i bokmarkedet.

Især er situasjonen betenkelig når forlagsbransjen er gitt mulighet for å bestemme utsalgsprisene på utgivelsene, og dermed er unntatt fra naturlig konkurranse. Særlig ille er det innen skolebokområdet, der bokhandlene også har monopol på bokomsetningen og der vilkårene mellom partene dessuten avtales sentralt.

Det er dessverre bare å konstatere at vi ikke lenger har et troverdig bokmarked, som sikrer like konkurranseforhold for alle parter. Konkurransereguleringen sikrer posisjonen først og fremst til de to store, på bekostning av de andre interessentene i bransjen. Dette er åpenbart ikke til publikums beste og dermed på sikt heller ikke til litteraturens beste. De kulturpolitiske målene ved avtalen er derfor ikke lenger oppfylt. Avtalen skal bl.a. sikre forbrukerne tilgjengelighet og valgfrihet og skal bidra til å opprettholde en effektiv norsk bokutgivelse med bredde i emner og kvalitet.

At det i et lite bokmarked på enkelte områder vil kunne være svært uheldig å oppheve konkurransereguleringene, er de fleste av bransjens aktører fullt enige om. Derfor har jeg også lagt hele min forlagsfaglige integritet i å utvikle den nåværende avtalen, som med daværende bransjestruktur balanserte de kulturpolitiske og kommersielle hensyn på en hensiktsmessig og troverdig måte. Imidlertid er det nå blitt nødvendig å stille spørsmål om avtalens hensiktsmessighet, all den stund bransjens aktører ikke har kunnet legge bånd på seg, og i stedet har skapt en situasjon der reguleringene kan misbrukes.

Det var disse forhold som førte til at jeg fant å måtte trekke meg som formann i Den norske Forleggerforening. Jeg fant at de økonomiske og kulturelle forutsetningene for avtalen nå er så betydelig endret at våre argumenter for fritak fra Konkurranseloven ikke lenger har troverdighet. Jeg kunne i hvert fall ikke lenger være en varm forsvarer av den nye bransjeavtalen. Det ville gjøre min funksjon som formann i Forleggerforeningen vanskelig, ja nærmest umulig, ikke minst siden man vet at Konkurransetilsynet nå vurderer bransjeavtalen på nytt, og at formannen måtte forventes å engasjere seg sterkt i å argumentere for at denne fortsatt skal opprettholdes.

Det har vært stilt spørsmål om hvorfor jeg ikke tidligere har trukket samme konsekvens, all den stund Aschehoug har eid bokhandler siden 1985. Hittil har man imidlertid kunnet oppfatte det som et noe mer tilfeldig erverv, uten klare og langsiktige strategiske forretningsmessige mål. Slik har det også vært fremstilt av forlaget. Når begge tvillingforlagene nå eier bokhandler og Mork har uttalt at dette er et strategisk satsningsområde for forlaget, er situasjonen helt endret.

Nygaard peker på at det tidligere har vært tider da forlag har eid bokhandler. Den historiske bakgrunn i vår bransje var faktisk den omvendte, uten at det gjør saken bedre. Forholdene var heller ikke gode da, og partene fant derfor ut at denne type sammenblanding ikke var hensiktsmessig. Dette var også årsaken til at Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen skilte lag i midten på 50-årene, med begrunnelsen «Denne kombinasjonen, som en gang var berettiget, er etterhånden blitt unaturlig.» Og Gyldendals daværende, legendariske direktør sonderte mellom «rene» og «urene» forleggere (det siste beregnet på forlag som eier bokhandel).

Det er kanskje å ta for hardt i å si at denne atskillelsen var en forutsetning for senere å argumentere med troverdighet for momsfritak og innkjøpsordning, to av de viktigste kulturstøttene som gis til bokleserne. Men det er et uomtvistelig faktum at bransjens troverdighet ble sterkere når forholdet mellom partene ble klarlagt, og støtteordningene kom først på 60-tallet - etter at forleggerne og bokhandlerne hadde skilt lag.

Når Nygaard ikke nevner dette, og heller ikke ønsker å holde seg til sakens kjerne, kan han ha mange motiver. Jeg skal ikke - som han - gi meg til å teoretisere om hvorfor og hva som er de underforliggende motivene. Jeg anser det som unødvendig.