PRIDE PARADE: Mens homofiles rettigheter har kommet langt i Norge, er det fortsatt mange steder i verden hvor det er knyttet stor fare til det å være åpent homofil. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
PRIDE PARADE: Mens homofiles rettigheter har kommet langt i Norge, er det fortsatt mange steder i verden hvor det er knyttet stor fare til det å være åpent homofil. Foto: Audun Braastad / NTB scanpixVis mer

Homofile asylsøkere:

Troverdighetsvurderingen basert på stereotypier om seksuelle minoriteter

Vurderingen av troverdigheten til en asylsøkers seksuelle orientering har lenge vært en av de største utfordringene for homofile som søker om asyl. I mange land har disse vurderingene ofte blitt bygget på fordommer hvordan seksuelle minoriteter ser ut eller oppfører seg.

Meninger

Det er ingen enkel løsning på hvordan vi kan avgjøre en persons seksuelle orientering, men vi er nødt til å bli bedre.

Like før Pride-feiringen gikk av stabelen i Oslo, varslet organisasjonen Skeiv Verden om at Norge deporterer homofile asylsøkere til land hvor de forfølges og drepes. Bakgrunnen var en ung asylsøker som ikke ble ansett for å være homofil av UDI og UNE.

Denne uka meldte Dagsavisen om at fem asylsøkere som hadde fått avslag på asylsøknader begrunnet deres i seksuell orientering, har fått innvilget oppholdstillatelser i andre vestlige land. Eksemplene illustrerer vanskelighetene som oppstår når UDI og UNE skal ta stilling til om en asylsøker faktisk er lesbisk, homofil eller bifil.

I min masteroppgave har jeg undersøkt hvordan norske utlendingsmyndigheter gjennomfører denne vurderingen i en studie av 187 asylvedtak. Gjennomgangen viste at det som er avgjørende er om asylsøkeren ble ansett for å være «tilstrekkelig reflektert» om sin «erkjennelsesprosess» som lesbisk, homofil eller bifil. Hva slags refleksjoner utlendingsmyndighetene er ute etter eller hvilken erkjennelsesprosess det forventes at man har gått igjennom sies det imidlertid lite om i vedtakene.

Vurderingen av troverdigheten til en asylsøkers seksuelle orientering har lenge vært en av de største utfordringene for homofile som søker om asyl. I mange land har disse vurderingene ofte blitt bygget på fordommer hvordan seksuelle minoriteter ser ut eller oppfører seg.

Helt fram til 2011 brukte for eksempel tsjetsjenske myndigheter såkalte fallometriske tester, som skal vise asylsøkerens seksuelle opphisselse ved framvisning av pornografi for å vurdere om søkeren var homofil eller ikke.

FNs Høykommisær for flyktninger har i sine retningslinjer presisert at det ikke er tillat å bygge troverdighetsvurderingen på stereotypier om seksuelle minoriteter.

I Norge har UDI og UNE jobbet med å forhindre at vanlige fordommer om homofile blir vektlagt ved troverdighetsvurderingen. I min gjennomgang av sakene fant jeg ikke eksempler på at UDI og UNE stilte inngående spørsmål om asylsøkerens seksuelle praksis eller ga avslag begrunnet i søkerens utseende eller framtoning.

Likevel viste gjennomgangen at utlendingsmyndighetene ofte operer ut ifra en tanke om at det finnes «riktige» eller «gale» svar på hva det vil si å være homofil. Slike antakelser vil være i strid med retningslinjene til UNHCR, som har understreket at det ikke finnes noen fasitsvar på hvordan en person forstår og opplever sin egen seksualitet.

Mangfoldet i måter å uttrykke og forholde seg til sin seksuelle orientering reflekteres imidlertid i liten grad i utlendingsmyndighetenes praksis. I stedet legges det til grunn en forventning om en klassisk komme-ut-av-skapet-historie, slik vi er vant til å få den presentert i vestlige samfunn.

For å bli oppfattet som troverdig forventes det at asylsøkeren skal kunne fortelle om følelser av annerledeshet, skam og stigma, og eventuelt en gradvis aksept av å være homofil.

I lys av slike forventninger vil forklaringer om at man ble glad da man ble sammen med kjæresten sin heller enn skamfull, eller at man ikke opplevde anerkjennelsen av seksualiteten sin som en prosess, fort bli ansett for å være ”lite reflekterte”.

Samtidig kan oppfatningene som legges til grunn fremstå som paradoksale. Selv om det forventes at asylsøkeren skal snakke om skam, må forklaringen likevel ikke gi uttrykk for homofobe holdninger. Og mens det legges til grunn at en troverdig asylsøker ofte vil oppleve seg selv som annerledes må man ikke fremstå som «tillært outrert». Balansegangen vil nødvendigvis være vanskelig for mange.

Vender vi blikket mot Norge trenger vi ikke å se lengre enn til SKAM-karakterene Isak, Even og Eskild for å finne eksempler på hvor forskjellig en persons opplevelse av sin seksuelle orientering kan være. Det kan være fristende å spørre seg hvordan utlendingsmyndighetene ville ha forholdt seg til Isaks behov for å understreke at han ikke er «en sånn homo», eller Eskilds fokus på sine seksuelle erfaringer heller enn romantisk kjærlighet.

Even ville kanskje hatt størst problemer med å overbevise utlendingsmyndighetene, fordi han tidligere har hatt kvinnelig kjæreste, uten at dette framstilles som traumatisk eller uønsket, og fordi han, etter hva vi vet, ikke eksplisitt har tatt stilling til hvordan han definerer sin seksuelle orientering.

Det finnes ingen enkel løsning på hvordan man kan avgjøre en persons seksuelle orientering. I asylsaker er dette en ekstra krevende øvelse ettersom mange homofile asylsøkere vil mangle et språk for å sette ord på de refleksjonene som utlendingsmyndighetene leter etter, ikke minst på grunn av internalisert homofobi og tabu knyttet til seksualitet.

Dermed risikerer man at det lages et klasseskille, hvor ressurssterke asylsøkere som har hatt mulighet til å være en del av et homofilt miljø og tilegne seg kunnskap om hva det vil si å være homo i en norsk kontekst, kommer bedre ut enn personer som mangler slike erfaringer.

Dersom man skal sikre at homofiles rett til asyl blir realisert i praksis, kreves det kontinuerlig opplæring av saksbehandlerne hos UDI og UNE, som tar høyde for at det finnes ulike måter å forstå og oppleve seksuell orientering.

Retningslinjene på feltet bør konkretiseres i større grad enn i dag for å ta høyde for disse utfordringene.

Det kan heller ikke legges til grunn at én forståelse av seksualitet er mer beskyttelsesverdig enn en annen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.