Trude Marstein er nummer 23

I dag: Trude Marsteins «Plutselig høre noen åpne en dør».

Romanen «Plutselig høre noen åpne en dør» er en vanskelig bok å skrive om. Hovedpersonen, en ung alenemor, er så bevisst hverdagens konvensjoner, både i tanke, språk og handling, at ethvert utsagn om romanen straks vil rammes av klisjéalarmen hennes. Få norske romaner har så mange anførselstegn og kursiverte setninger. Få tematiserer språket på liknende måte. Men la oss prøve likevel:

Debutantprisbelønte Trude Marsteins andre bok handler i hovedsak om forholdet mellom alenemoren og hennes fire år gamle datter Sara. Men den handler også om den unge kvinnens forhold til familien sin, og til en serie menn som kommer og går. Sett utenfra lever kvinnen et liv så udramatisk og konvensjonelt at hun ville foraktet det om hun hadde betraktet det hos andre. Hun tenker uavlatelig på hovedoppgaven hun er i ferd med å skrive, bekymrer seg for hvordan hun skal oppdra datteren og vurderer om hun snart bør innlede et langvarig forhold.

Frasemakeri

Ytre sett skjer det minimalt: Kvinnen henter og bringer Sara til barnehagen og til barnefaren, lager middag, drar på juleferie til moren og oppsøker veilederen sin. Sidene fylles av kvinnens refleksjoner. Kunstneren Torbjørn Rødland har kalt fotografiene sine et «forhør av klisjeene». Det samme kan sies om Marsteins roman: «Vi burde øve oss på det, sier jeg, å bruke klisjeer på en inderlig måte». Marstein og Rødland undersøker begge muligheten for å nå bortenfor ironien, for å leve «autentisk» i en verden og et språk som sperrer vei med sine utallige konvensjoner. «Jeg tilbyr aldri Tonje te. Å være i et bilde av to venninner som utveksler betroelser over store kopper te på hver sin side av et kjøkkenbord kan jeg ikke holde ut», tenker kvinnen om sin venninne Tonje, som ikke deler hennes forakt for syrelutede furumøbler og hverdagslivets frasemakeri.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den uromantiske skildringen av mor-barn-forholdet, og den psykologiske krigføringen dem imellom, føles på samme tid forfriskende og rystende. Boka er et sammensatt portrett av en kvinne som aldri klarer å frigjøre seg fra kontinuerlig å analysere egne og andres motiver og handlinger. Hun unnslipper ikke følelsen av livet som et på forhånd fastlagt rollespill. Som leser veksler man mellom å føle sjokkert sinne og medfølelse med den unge moren, som ofte er snusfornuftig, men ikke går av veien for å dunke datterens hode i veggen.

Usentimentalt

Marsteins øre for intetsigende kommunikasjon er presist innstilt. Samtidig presenterer boka et forbløffende usentimentalt bilde av barns evner som manipulatorer og skuespillere. I forholdet til datteren sin sliter kvinnen med å opptre og føle «naturlig», slik samfunnet forventer at en mor skal gjøre. Boka utforsker motsetningspar som distanse-nærhet, kulturnatur, tilgjorthet-umiddelbarhet og tankehandling. I Ei tid da selv «Big Brother»-deltakere ustanselig snakker om «å være seg selv», føles Marsteins bok som en nyttig påminnelse om frasens meningsløshet. Språket hennes er klart, effektivt og elegant. Med sine mange gjentakelser og sin minimale utvikling, skaper det sparsomt befolkede universet Marstein skildrer en innestengt, ubehagelig stemning. Samtidig har boka humor og skarpe enkeltsetninger: «... jeg har aldri hatt naturlig skjønnhet som ideal, jeg bare liker ikke når det tar så mye av tida mi».

DET MEST TRIVIELLE: «Marstein skriver med lupe og pinsett om tankens tyranni, og holder seg konsekvent til tilværelsens mest trivielle følelser og mest trivielle sider.» Hentet fra anmeldelsen av Trude Marsteins roman «Plutselig høre noen åpne en dør».