Trudelutt i prosa

Sprudlende og detaljrik oppvekstskildring.

Tittelen virker litt påtatt, men ellers er det ikke mye fjas i denne boka. Derimot er den en fint gjennomført skildring av oppvekst på Finnskogen like etter annen verdenskrig.

Korbøl er sosiolog, men hun har også åpenbare talenter som skjønnlitterær forfatter, noe hun tidligere har vist i flere bøker av samme gehalt som denne. Hvorvidt romanen har et selvbiografisk tilsnitt, vet jeg ikke, men detaljrikdommen borger for at Korbøl har trukket veksler på egne barndomserfaringer. Og hun husker godt. Med lysende klarhet trer hverdagslivet på et lite sted ved svenskegrensa fram for oss, slik det leves og observeres av en jentunge fra spedbarnsalder til pubertet.

Har sin misjon

La det være sagt med en gang: dette er ikke ei bok for litterære feinschmeckere. Likevel er det ingen grunn til å sette seg på sin høye hest. Bøker som denne har så åpenbart sitt publikum og sin misjon. De får oss til å huske at vi har ei fortid. Dertil har de sin egen sjarm fordi de kan bidra til å gjenoppvekke barnet i oss.

Forutsetningen er at forfatteren ikke bare behersker sitt stoff, men også viser seg i stand til å formidle det på en fengende måte. I årenes løp er det blitt utgitt nok av traurige og/eller sentimentaliserende skildringer av oppvekst i bygdemiljø. «Det er» hører ikke til disse. Korbøl fører en ledig penn, og teksten sprudler av fortellerglede. Språket er talemålsnært, og ord som «hasses», «itte» «hugu», «kørj», «viku» og «håffer» gir teksten en dåm av lokal atmosfære som slettes ikke er til å forakte, og som fungerer fint også for oss som har en annen dialektbakgrunn. Det er som miljøskildring «Det er» først og fremst påkaller interesse. Det som måtte være av handling og utvikling er underordnet i forhold til denne. I sentrum står den viltre og selvstendige Bitti (forfatterens alter ego?) - den tredje i en søskenflokk på fem. Gjennom henne blir vi kjent med den øvrige familien, med lekekameratene og med en rekke mer eller mindre originale voksenpersoner.

Spenning

Det som fins av forløp og spenning (i romanteknisk forstand) er som rimelig kan være, knyttet til Bittis utvikling og hennes forhold til søsknene, faren og moren. Især forholdet til den siste rommer viktige spenningsmomenter da moren, med sine intellektuelle og kunstneriske interesser, skiller seg ut og dessuten periodevis er psykisk syk. Den store historiske utviklingen er også tatt vare på, fra de trange åra under og like etter krigen og fram mot lysere tider, «symbolisert» ved at familien flytter inn i et nytt hus på bokas siste sider.

Kanskje fins det noen som husker oppvekstbøkene til Vidar Sandbeck? «Det er» er en trudelutt i prosa der Korbøl går trubaduren en høy gang.