TREND: True Crime er det nye moteordet blant krimlesere. Hvorfor har krim fra virkeligheten plutselig blitt så populært?   Illustrasjon: Flu Hartberg
TREND: True Crime er det nye moteordet blant krimlesere. Hvorfor har krim fra virkeligheten plutselig blitt så populært? Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

True crime-bølgen: Resultat av dårlige krimbøker, eller nordiske tv-serier?

Krim fra virkeligheten er det nye store.

(Dagbladet:) Det startet med podcasten «Serial» og deretter HBO-dokumentaren «The Jinx», tok av med Netflix-serien «Making a Murderer», og rullet innover Norge med blant annet bøker om Scandinavian Star og Birgitte Tengs. True crime er det nye motebegrepet blant krimfansen.

Lesere, lyttere og tv-seere har begynt å flokke seg rundt historier som er like brutale og spennende som Jo Nesbøs bøker, men som skiller seg fra dem på et vesentlig punkt: De handler om noe som har hendt i virkeligheten.

- Ser folk på «Making a Murderer» på samme måten som de ser på «Brennpunkt», eller slik de leser bøkene til Unni Lindell? Både true crime og krim er representert på Krimfestivalen, men det ene er underholdning, og det andre noe annet. Selv om det ligner på underholdning i måten det blir presentert og mottatt på, sier Knut Nærum til Dagbladet.

Humoristen og forfatteren er fascinert av true crime-bølgen, og hvordan publikum oppfatter historiene.

- Det er ikke noe nytt at kriminalsaker blir gjenfortalt og har et stort publikum. Da jeg var yngre, var det et blad som het Kriminaljournalen som stod for ekte krimhistorier. Det var nakenhet og bloddryppende mord fra virkeligheten. Et ordentlige snuskete blad. Nå har de tatt vekk nakenheten og fått en stuerein sjanger. Noe har skjedd. Både med innholdet og mottagelsen.

Inspirert av krim
Forfatter og forlagsredaktør i Gyldendal, Bjørn Olav Jahr, har akkurat kommet tilbake fra Karmøy da Dagbladet ringer. I fjor høst utga han den kritikerroste boka «Hvem drepte Birgitte Tengs», med undertittelen «En kriminaldokumentar», og nå er han i gang med å lage en tv-serie om samme sak. Da blir det en del turer til øya der den 17 år gamle jenta ble voldtatt og drept i 1995. Fetteren hennes ble dømt for drapet, men siden frifunnetav lagmannsretten.

Jahr er overbevist om at han er uskyldig, og har tro på at den ekte drapsmannen kan bli tatt.

- Det en drømmer om, er jo å gjøre noe samfunnsnyttig. Motivasjonen er ikke å tjene penger. Jeg vil at det skal være mest mulig lesverdig, gripende og engasjerende, men det er ikke det samme som underholdning, sier Jahr.

I forrige uke var han et av hovednavnene på Krimfestivalen, der han diskuterte Birgitte Tengs-saken med VG-reporter Tor-Erling Thømt Ruud, som står bak podcasten «Uløst».

- Jeg lar meg inspirere av krim. Jeg har korte kapitler, dramatiserer, veksler mellom ulike scener, og lager cliffhangere. Stoffet er jo sterkt i seg selv, så jeg trenger ikke overdrevne litterære grep. Men jeg synes det er stas når jeg får tilbakemeldinger på at det er godt skrevet. Jeg vil jo nå ut til flest mulig, sier Jahr, og forteller at han har vært særlig opptatt av å treffe kvinnelige lesere.

- Tradisjonelle true crime-bøker er beinharde mannemann-bøker. Men det er kvinner som leser mest. Jeg tenkte at hvis vi kan nå fram til dem — hvis de får øynene opp for hvor spennende, emosjonelt og dramatisk dette er — så kan det ta av.

Skylder på nordic noir
En lignende erfaring har redaksjonen i det nye britiske magasinet Real Crime gjort seg. Bladet kom ut for første gang i fjor sommer, etter at forlagsledelsen mente at det måtte være et marked for grundige og velskrevne reportasjer om krim fra virkeligheten.

Åttende utgave av bladet har oppslagstittelen «I stuck the screwdriver in his brain!», og handler om ukrainske tenåringer på drapsraid. Forsiden ser ut som en slags blodig utgave av Vi menn, og inni tilbys flere artikler om flere brutale drap og forbrytelser, bilder fra åsteder og blodflekkete grafikk.

70 prosent av leserne er kvinner, forteller redaktør James Hoare i en epost til Dagbladet.

- Vi er opptatt av at det skal se kjønnsnøytralt ut, særlig fordi de andre true crime-bladene (i Storbritannia, red.anm) er spin offs fra dameblader, skriver han, med henvisning til en type magasiner med historier fra virkeligheten, som også var vanlig i Norge for en tid tilbake.

- Da vi lanserte Real Crime, hadde vi en mistanke om at kvinner ville være sterkt representert blant leserne. Men at de skulle bli så overrepresentert, var en overraskelse for meg. Samtidig burde det ikke være det. Nylig ble det kjent at «Investigation Discovery» er en av de mest populære kabel tv-kanalene blant kvinner mellom 25 og 54, skriver han.

Hoare mener nordiske bøker og tv-serier har en god del av æren — eller skylda, om du vil — for at krimhistorier fra virkeligheten har slått så godt an den siste tida.

TRUE CRIME-FORFATTER: Bjørn Olav Jahr.
TRUE CRIME-FORFATTER: Bjørn Olav Jahr. Vis mer

- Jeg tror entusiasmen rundt true crime i langformat kommer som følge av interessen for nordic noir og lignende utfordrende krimserier som «True Detective» og «Luther». Kompromissløse serier som «Forbrytelsen» og «Broen» har eksponert publikum for så mye blodig realisme og emosjonell intensitet at de er «forberedt» på true crime. Fiksjonskrimmen har blitt mer realistisk de siste åra, og det har gjort true crime «lettere» å svelge for det brede publikum, skriver Hoare.

Han viser dessuten til at både «Serial», «The Jinx» og «Making a Murderer» er strukturert som og bruker de samme fortellertekniske verktøyene som moderne krimserier.

Oppskriftskrim
Espen Mathiesen, førstelektor i mediefag ved Universitetet i Stavanger, har også merket seg at de nye true crime-fortellingene har mye til felles med fiksjonsfortellinger.

- Man har blitt mye flinkere til å tenke storytelling. Det er spesielt tydelig i «Serial» og norske «Uløst». De bruker litterære virkemidler for å gjøre oss hekta, sier han.

Men der Hoare takker kvalitetsserier for å ha beredet grunnen for virkelighetskrim, skylder Mathiesen på dårlig fiksjonskrim.

- Kanskje fiksjonen har blitt mer oppskriftsbasert? Det finnes masse politi og røver-krim, der du nærmest kan sitte og krysse av: Der kommer biljakten, der er likhuset, og der er den fordrukne etterforskeren. True crime-bøkene har personer med dybde.

TRUE CRIME-REDAKTØR: James Hoare i magasinet Real Crime.
TRUE CRIME-REDAKTØR: James Hoare i magasinet Real Crime. Vis mer

- Er det noen etiske utfordringer i det å bruke fortellergrep fra fiksjonen til å fortelle krimhistorier fra virkeligheten? Kan historiene bli for vinklet?

- Sigurd Allern peker på det i boka «Maktmedier og politikk». Han mener at kravet om å fortelle en historie fengslende gjør at vi leter etter historer som passer inn i den aristoteliske måten å fortelle eller tilpasse virkeligheten på. Det kan fort bli et etisk dilemma, i den grad en putter virkeligheten inn i båser for å gjøre det til en god fortelling. Men intelligente mennesker forstår vel forskjellen på fiksjon og virkelighet, sier Mathiesen.

Må stå for noe
Bjørn Olav Jahr forteller at han var bevisst på dette dilemmaet da han skrev boka om Birgitte Tengs-saken.

- Det er kjempeviktig å ikke gå i den fellen. Derfor gjorde jeg det klart tidlig i boka at jeg var overbevist om at fetteren var uskyldig. Jeg ville at leseren skulle vite hvor jeg sto. Samtidig mener jeg det er viktig at en forfatter står for noe. Jeg er ikke her en journalist utelukkende ute etter å referere. Når man skriver en hel bok, beveger man seg mot en rolle som kommentator. Drapet på Birgitte Tengs handler om langt mer enn fetteren hennes, sier Jahr, som er enig med Mathiesen i at en del vanlig krim kan bli litt oppskriftsbasert.

Det samme er Fredrik Wandrup, hovedanmelder i Dagbladet.

- Mange krimbøker ligner på hverandre. Kanskje gjenspeiler interessen for true crime en lengsel etter en fot i virkeligheten, etter mye delvis virkelighetsfjern fiksjonskrim, sier han.

POPULÆRT: Grete Metlid, Grete Metlid, leder for Oslopolitiets seksjon for volds- og seksualforbrytelser, forteller at true crime er populært i politiet.
POPULÆRT: Grete Metlid, Grete Metlid, leder for Oslopolitiets seksjon for volds- og seksualforbrytelser, forteller at true crime er populært i politiet. Vis mer

- I Norge har det også lenge vært en viss interesse knyttet til saker fra virkeligheten, oppklaring av justismord, og så videre. Tore Sandberg startet dette alt på 90-tallet, sier Wandrup, og trekker dessuten fram eldre eksempler som Sven Elvestad og Aksel Kielland.

Men når nå virkelighetskrimmen har latt seg påvirke av fiksjonskrimmen, kan kanskje også fiksjonskrimmen ta nye retninger som følge av den nye bølgen med virkelighetskrim? Det mener Espen Mathiesen.

- Det finnes en teori om dette, som kalles remediering. Der heter det at et nytt medium alltid tar med seg noe av det gamle, og at det gamle vil bevege seg i retning av det nye. Den siste boka til John Grisham inneholder for eksempel den samme beinharde kritikken av politiet som vi ser i «Making a Murderer». Det er helt åpenbart at sannheten smitter over på fiksjonen, sier han.