JA, JEG TROR

faktisk kritikk av Oslo-kanalen, av det som skulle være selve prestisjeprosjektet i den nye norske humanitarismen virker truende for enkelte. Jeg har selvsagt ikke ment at kritiske Dagblad-journalister skulle føle en slik kritikk truende, men på bakgrunn av Torgeir Larsens avfeining av min bok Fred i Vår Tid (18.2) ønsket jeg å vite hva slags kritikk det var Larsen ønsket «mer av.» Min kritikk av en «hul (freds)retorikk utover på 90-tallet er interessant,» skriver Larsen i sitt tilsvar (30.3). Så er vi kanskje ikke helt uenige?

Larsen har imidlertid problemer med min bok bl.a. fordi den ikke «registrerer effekten av mordet på Rabin,» og «Arafats fallitt som statsbygger», og fordi jeg legger (for stor?) vekt på svakhetene ved et ambisiøst norsk fredsdiplomati. Men Larsen skriver også at Norge «har et moralsk ansvar for Oslo-avtalene.» Kanskje det betyr at vi er enige om mer?

Noe av poenget med boken er at fredsprosessen gjennom Oslo-kanalen ble ført inn på et blindspor der fredsprisvinnerne Rabin og Peres bl.a. kunne intensivere utbyggingen i de okkuperte områdene. I mens snakket man om utvikling av tillit som grunnlag for løsning av konflikten. Her kan ikke mordet på Rabin, eller for den saks skyld valget av Netanyahu eller Sharons overtramp ved Al-Aqsa moskeen så enkelt bortforklare alt som gikk galt og heller ikke norske tilretteleggeres medansvar. Arafat er kanskje udugelig som statsbygger, men poenget er at de palestinske myndighetene, på grunn av Oslo-prosessens begrensninger og innebygde kriser, aldri fikk anledning til å bygge noen stat.