Truende kritikk?

Norske aktører var så opptatt av «å spille en rolle» at de skrudde av varsellampene både før Oslo-kanalen og under de hemmelige forhandlingene, skriver Arne Ørum.

«ETTERPÅMORAL»

var overskriften på kommentarplass i Dagbladet 18. mars. Det var Dagbladets Torgeir Larsens karakteristikk av min bok «Fred i vår tid - retorikken bak Oslo-prosessen.» Boken inneholder blant annet en kritikk av det jeg har kalt den nye norske humanitarismen og Norges bidrag til fredsprosessen i Midt-Østen. Sentralt her står kritikken av Norges rolle som «nøytral tilrettelegger» og av en idealistisk fredsretorikk som bidro til å dekke over et maktforlik, Israels overmakt og palestinernes avmakt.

I det som skulle være et «slakt» av boken hadde Torgeir Larsen laget en overskrift som skulle fortelle leserne at boken ikke engang er etterpåklokskap, men noe så foraktfullt som «etterpåmoralisme.» Oppfinnsomt? Nyordet er herved oversendt Jon Almaas i Nytt på nytt.

Torgeir Larsens oppfinnsomme overskrift følges opp av en «slakt» som er også er oppfinnsom, men ikke like oppfinnsom. Med klassisk stråmannsargumentasjon slakter han en bok som det er vanskelig å kjenne seg igjen i. I artikkelen finnes det ingen sitater eller riktige gjengivelser av bokens innhold. I stedet lanserer Larsen sin egen fordreide versjon som han ganske harmdirrende går løs på: «Bakgrunnen for dagens blodbad [i Midt-Østen] reduseres til karrierejag hos noen utvalgte og ambisiøse nordmenn» og «å forklare dagens ragnarok med noen nordmenns egeninteresse er ikke bare historiesøkt og smått. Det er etterpåmoralismens ansikt.»

Var det min bok Dagbladets skribent mente var en «moralsk tornado»?

JEG HAR RETTET

kritikk mot det som skulle være Norges fremste prestisjeprosjekt innenfor vårt nye utenrikspolitiske hovedsatsningsområde, humanitarisme, menneskerettigheter og fred. Mange nordmenn har gjennom en tiårsperiode deltatt på det norske fredslaget og har på ulike måter fått jobb, karriere og identitet knyttet til Oslo-prosessen. I Dagbladet forteller Torgeir Larsen at han også deltok på dette norske laget: «Jeg var der den gangen som utsendt i utenrikstjenesten...» I sin utlegning gjentar Larsen på samme måte som Oslo-prosessens tidlige kronikører at «Israel innså at bare PLO kunne representere tilstrekkelig mange palestinere til å få til en avtale med nok legitimitet.» Dette er selvsagt «peace-talk» fra Larsens side. Israels motiv for å forhandle direkte med et PLO som hadde vært bannlyst i 30 år dreide seg ikke om behovet for legitimitet. Det dreide seg om å få til en avtale med det palestinske lederskapet som var villig til å gjøre de største innrømmelsene.

I boken viser jeg hvorledes Arafat på grunn av sine innrømmelser i Oslo og senere havnet i en slik forlegenhet at selv israelske forhandlere fryktet at de hadde presset ham for langt: De vedgikk at Israel i realiteten hadde forhandlet med seg selv, eller med en skygge av det PLO tidligere hadde vært, og at Arafat var en person man måtte ha medynk med.

KAN DET VÆRE SLIK

at Arafats og palestinernes forlegenhet også har brakt «nøytrale norske tilretteleggere» i en forlegenhet som har gjort det vanskelig å stoppe opp, stille kritiske spørsmål ved innsatsen og kanskje enda vanskeligere å forberede et tilbaketog? De norske aktørenes ønske om for enhver pris «å spille en rolle» har på den andre siden ført til at velviljen overfor Israel har strukket seg langt og lengre enn langt. I en slik sammenheng kan lett all kritikk bli oppfattet som truende.

I min kritikk av det norske engasjementet viser jeg at man var så opptatt av «å spille en rolle» at man skrudde av varsellampene både før Oslo-kanalen og under de hemmelige forhandlingene. I ettertid har Norge manøvrert «nøytralt» mellom okkupert og okkupant og blant annet avstått fra å påtale klare brudd på folkeretten av hensyn til «prosessen». Norge har kunnet beholde den «prestisjefylte» rollen som formann i giverlandsgruppen. Fordi verken Israel eller USA ønsker EU i denne rollen kan Norge holde på denne posisjonen og giverlandene kan fortsette å betale det som i realiteten er okkupasjonens kostnader.

Med boken har jeg forsøkt å vise hvordan Norges fremste prestisjeprosjekt innenfor humanitarisme og fredskapning har feilet, og at man derfor fra norsk side ikke har klart å virkeliggjøre slike sentrale utenrikspolitiske målsettinger som det å bidra til «et bedre organisert verdenssamfunn basert på folkeretten.» Hvis fredsarbeid fortsatt skal være et hovedsatsningsområde i norsk utenrikspolitikk må man også være villig til å etterprøve hva som gikk galt i Oslo-prosessen. Norge har et medansvar også for det som gikk galt, og man kan ikke lenger fraskrive seg dette ansvaret ved å gjenta at «vi bare var nøytrale tilretteleggere», eller ved å si at «avtalen var det beste det gikk an å få til den gangen.»

I DAGBLADET

leverer Torgeir Larsen det foreløpig siste bidraget til en slik norsk ansvarsfraskrivelse. Under henvisning til min kritikk skriver han at de nordmennene som var involvert «selvsagt» kunne «hatt bedre kunnskap om forholdene på Vestbredden og i Gaza, og om folkerett for den saks skyld,» for så å føye til: «Men ville det hindret drapet på Yitzhak Rabin, Yassir Arafats udugelighet som statsbygger...», «og ikke minst,» skriver han, «kunne nordmenn ha stoppet PLO og Israel fra å forhandle direkte med hverandre?» Det ville altså gått galt uansett? Spørsmålet er da hva Torgeir Larsen mener når han samtidig sier at kritiske blikk på Oslo-prosessen og dens retorikk er noe det trengs mer av? Kan det forventes en kritikk fra Dagbladet ved Torgeir Larsen som hever seg over etterpåmoralen?