FOLKSOMT: Stort oppbud i Haugaland tingrett under rettssaken om medlemsjuks i SOS Rasisme. Foto: Jan Kåre Ness / NTB Scanpix
FOLKSOMT: Stort oppbud i Haugaland tingrett under rettssaken om medlemsjuks i SOS Rasisme. Foto: Jan Kåre Ness / NTB ScanpixVis mer

Truer SOS rasisme vårt norske selvbilde?

Er det verdt innsatsen å rettsforfølge åtte eventuelle småkriminelle i ukevis?

Kommentar

Etter Økokrims flaue tilbaketog fra den 11 år lange prosessen rundt Transocean, og med den aktuelle maxi-rettergangen mot Lime-systemet i mente, er spørsmålet om forholdet mellom juridisk innsats og gevinst, igjen aktualisert.

I Haugesund sitter åtte aktører fra SOS rasisme på tiltalebenken. De er flankert av ni advokater, ti politifolk og fire dommere. Publikum er det ikke plass til, den lille luften som er igjen etter juristene, blir pustet inn av rettsbetjenter og pressefolk.

Opp mot 40 personer skal altså lønnes, i tillegg til tekniske utgifter - hoteller, diett, reiser. Etterforskning og forberedelser til rettssaken har også kostet store summer. Saken er berammet til ti uker, en plan som allerede er truet. Og dette dreier seg om bedragerier av småbeløp - sett opp mot kostnadene. Organisasjonen er dessuten konkurs, og de tiltalte har knapt formuer.

Da 22. juli-morderen sto for retten, ble det i internasjonale medier stilt spørsmål ved det norske rettsvesenets prioriteringer. Hva var vitsen med å kjøre en maxi-rettssak der det bare var én tiltalt som dessuten hadde erkjent samtlige drap? Kunne ikke saken vært unnagjort på ei uke?

Som kilde for italienske nyhetsmedier måtte jeg flere ganger forklare hvorfor det var nødvendig for det norske samfunnet å gjøre dette så stort som det ble. 22. juli handlet om et nasjonalt traume, der ikke bare de mange hundre ofrene var berørt, men selve den norske selvforståelsen. Saken måtte belyses i størst mulig detalj, slik at linjene kunne trekkes framover i en så sterk samforståelse som mulig.

Det er også dét det dreier seg om i den bredt anlagte prosessen i Haugesund. Det norske samfunnet må granske dette til bunns, fordi det handler om trusler mot kjerneverdier. Det dreier seg om den store illusjonen dette lille landet smykker seg med - at transaksjoner bygger på dyp tillit mellom aktører som er med i et verdifullt fellesskap. Når det viser seg at mennesker derimot bare er mennesker, og ikke alltid troende medlemmer av den sivil-sekulære sekten, må det granskes til bunns. De skyldige må stilles fram, og deres utenforskap skal være bevist hinsides enhver tvil.

I SOS-saken, som er en slags reprise på medlemstriksingen i AUF, Fremskrittspartiets ungdom og Målungdommen, og kanskje et frampek mot den katolske kirkens fusk, handler det om et mangelfullt norsk system. Den enorme pengesirkulasjonen som ligger i de mange «automatiske» støtteordningene som preger norsk infrastruktur, inviterer til slinger i valsen.

Dette er byråkratiets ansvar. Gjør de jobben sin, de som skal kontrollere pengestrømmene? Det må belyses, i tillegg til de eventuelle bedrageriene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook