Trues torsken av utrydding?

«Vår bekymring gjelder det framtidige grunnlaget for et bra utkomme i torskefisket, ikke faren for utrydning av torsken som art.»

Bestanden av torsk i Østersjøen er på et lavmål, og fiskepresset er høgt. På denne bakgrunn oppfordrer WWF i Sverige forbrukerne til ikke å kjøpe torsk - og avisoverskrifter forkynner da like godt at torsken er utryddingstruet.

Dersom vi skal svare på om torsken er utryddingstruet, må vi ha klart for oss hva torsk er for noe. Det finnes to arter av «ekte» torsk - en som er utbredt i det nordlige Stillehav mens den andre - «vår egen torsk» med det latinske navnet Gadus morhua forekommer i Nord-Atlanteren. Atlanterhavstorsken består igjen av en rekke atskilte bestander med liten eller ingen utveksling seg imellom. Vi har torskebestander i havområdene ved Nord-Amerika, Grønland, Island, Færøyene, i Irskesjøen, Nordsjøen, Barentshavet, Skagerrak og Østersjøen. I tillegg finnes det en rekke mindre, lokale bestander av torsk, som bestandene av fjordtorsk langs norskekysten. Disse er rimelig stedegne i motsetning til norsk-arktisk torsk som årlig foretar lange vandringer fra beiteområdene i Barentshavet til gytefeltene i Lofoten og andre steder langs norskekysten. Det er denne torsken vi også kjenner som skrei, visstnok avledet av skrida - i betydningen å vandre.

Med overbeskatning av en bestand mener vi at den gjennom vedvarende høgt fiskepress er redusert til et nivå som ikke gir optimal avkastning. Fangstene av torsk i Nord-Atlanteren er mer enn halvert de siste 15 år, fra omkring to millioner tonn midt på 80-tallet til en forventet fangst på vel 800000 tonn i 2002. Den største tilbakegangen har vi hatt i Nord-Amerika (Canada), der det svært viktige torskefisket har ligget nede i over ti år på grunn av sammenbrudd i bestanden, samt i EU-farvann der det står spesielt dårlig til med torskebestanden i Nordsjøen. Det kan derfor i hovedsak sies at den nordatlantiske torsken er overbeskattet - og fra havforskerhold blir de fleste torskebestandene karakterisert til å være «utenfor sikre biologiske grenser». Kriteriet for dette er at gyte(foreldre)bestanden er lavere enn et gitt nivå for å sikre tilstrekkelig avkom og/eller at fiskepresset er over et gitt nivå - som i lengden uvilkårlig vil redusere bestandsstørrelsen til uønsket lavt nivå.

Begrepet «sikre biologiske grenser» (safe biological limits) har lang brukstradisjon i Det internasjonale havforskningsråd (ICES), som anbefaler kvoter for de fleste kommersielle fiskebestander i Nordøst-Atlanteren. Her er det imidlertid meget viktig å merke seg at betegnelsen utenfor eller innenfor «sikre biologiske grenser» beskriver bestandens tilstand i forhold til å opprettholde et godt, bærekraftig fiske eller ikke. Begrepet brukes således i rådgivingen til fiskeriforvaltning og fiskerinæring for fiskerienes ve og vel og har i utgangspunktet ingen sammenheng med bestandens være eller ikke være. Det at nordsjøtorsken og østersjøtorsken defineres til å være «utenfor sikre biologiske grenser» betyr derfor at bestandsgrunnlaget er dårlig med sikte på et godt utbytte i fiskeriene. Men det er en gedigen misforståelse å tolke dette dit hen at bestanden eller endog fiskearten torsk er truet av utrydding. Her er det riktigere å si at det er torskefisket og torskefiskerne som er «utryddingstruet», lenge før det er noen reell fare for enkelte torskebestander eller torsken som art er i fare for utryddelse.

For å illustrere denne forskjellen ved å sette problemstillingen på spissen: Det vil ikke være spesielt vågalt å påstå at om vi hadde bestemt oss for å utrydde torsken i Nordsjøen ved å fiske den opp, så hadde vi med stor sannsynlighet mislyktes. Men å ruinere bestandsgrunnlaget for et torskefiskeri i Nordsjøen har vi gode muligheter for å oppnå dersom fiskeriforvaltningen ikke forbedres. Her har Norge og EU klare planer for gjenoppbygging av torskebestanden i Nordsjøen, og det gjenstår å se om det er politisk vilje og makt til å gjennomføre nødvendige tiltak.

Torsken i Barentshavet er økonomisk sett en av «våre» viktigste fiskebestander selv om vi deler denne bestanden halvt om halvt med Russland. Samtidig har torsken en framtredende plass i vår kulturhistorie og tradisjon.

Hvordan står det så egentlig til med nasjonalfisken vår? Årets lofotsesong ble brukbar med et oppfisket kvantum omkring 40000 tonn. Fangstene besto imidlertid stort sett av ung fisk, for det meste såkalte førstegangsgytere, seks til sju år gammel torsk. Dette var som forventet, da det er den mellomstore fisken (årsklassene født i 1995- 97) som nå utgjør hovedtyngden i bestanden. Havforskerne er derfor helt på linje med fiskerne som opplever brukbare mengder med torsk i havet, både under Lofotfisket og i vårtorskefisket på Finnmarkskysten.

Det som bekymrer forskerne er imidlertid at gytebestanden de siste årene har ligget godt under det som regnes for sikkert nivå for et bærekraftig fiskeri, og ikke minst at fiskepresset har vært langt høyere enn det burde være for å oppnå et langsiktig godt utbytte fra denne torskebestanden. På sikt er det også lite oppløftende utsikter, i og med at de fire siste årsklassene har vært langt under gjennomsnitt. Det er derfor god grunn til å redusere fiskepresset på den mellomstore torsken, da etterveksten i form av torskeyngel og småtorsk er skral. Men igjen: Vår bekymring gjelder det framtidige grunnlaget for et bra utkomme i torskefisket, ikke faren for utrydning av torsken som art.