Foto: Frank Karlsen
Foto: Frank KarlsenVis mer

Truet med motorsag, men ikke mishandlet

Når voldtekt innenfor ekteskapet og trusler med motorsag ikke regnes som mishandling sviktes de som trenger lovens beskyttelse aller mest.

Meninger

Advokat og tidligere formann i Fremskrittspartiets ungdom, Ove Vanebo, skriver i Dagbladet 2. april at botid ikke er et egnet virkemiddel for å bekjempe vold mot kvinner. Jeg er enig i at vi trenger å vurdere en rekke tiltak for å få bukt med vold i hjemmet. Allikevel virker det overveiende sannsynlig at regjeringens forslag om krav til økt botid for å få opphold i landet vil gjøre livet verre for flere kvinner.

Vanebo baserer seg på verden slik han skulle ønske den var når han trekker frem lovbestemmelsen som skal sikre opphold til voldsutsatte kvinner som et argument for regjeringens forslag om krav til økt botid. I virkeligheten ser vi imidlertid at kvinner får valget mellom å sendes ut av landet eller å gå tilbake til et voldelig forhold.

I etterkant av min forrige tekst om dette temaet har jeg fått noen spørsmål om ikke kvinnene bare kan reise hjem igjen hvis de har det dårlig i ekteskapet her i Norge. Det er mange individuelle grunner til at det ikke er så enkelt. Blant annet er det ikke uvanlig at ektepar også får barn. Jeg synes rett og slett ingen skal tvinges til å måtte reise fra sine barn for å leve i hvert sitt land. Trusselen om å bli separert fra barna sine er en av de mest effektive truslene som er mulig å komme med ovenfor et annet menneske. Regjeringen bør ikke la seg bruke av folk som lar ektefellene sine leve under slike trusler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Langt fra alle som kommer til Norge via ekteskap behersker språket og mange mangler helt grunnleggende kunnskaper om det norske samfunnet. Slik blir det vanskelig å kreve sin rett gjennom det norske systemet.  I tillegg vet vi at mange av de som klarer å ta det vanskelige skrittet med å klage på mishandlingen blir sendt rett tilbake. Krisesentersekretariatet kan melde om kvinner som er utsatt for voldtekt, blitt truet med motorsag, fått klærne revet i stykker og blitt låst ute av huset. Felles for disse eksemplene er at loven ikke maktet å beskytte de mishandlede kvinnene.

Episoden med motorsagen endte med samlivsbrudd og søknad om opphold i UDI. UDI avviste søknaden på følgende grunnlag «UDI legger til grunn at søkeren har levd i et noe konfliktfylt ekteskap, men mener at de anførte problemene først og fremst er å betrakte som ekteskapelige problemer med påfølgende samlivsbrudd mer enn mishandling i utlendingslovens forstand». Med en slik praktisering av regelverket gir det liten troverdighet å tviholde på fortellingen om at regelverket beskytter de som er utsatt for overgrep og mishandling.

Også likestillings- og diskrimineringsombudet har uttrykt stor bekymring knyttet til regjeringens forslag og mener det truer menneskerettighetene til kvinner som lever i voldelige forhold. Til tross for at lovverket i teorien skal sikre opphold til de som er utsatt for mishandling ser også ombudet at det ikke fungerer slik i virkeligheten.

Når byråkratiet blir for tungvint og firkantet er det aldri til fordel for de svakeste. Når teorien ikke stemmer overens med virkeligheten lønner det seg å ta en ny titt på førstnevnte. Når politikere tviholder på systemer og teorier som ikke fungerer er det virkelige mennesker som betaler regninga.