Truls helt alene

Truls Mørk er en av verdens fremste cellister, og nå har han spilt inn en av musikkhistoriens stolper - Benjamin Brittens tre cellosuiter. Det begynte med en kontrakt på en serviett.

Engelske Benjamin Brittens tre cellosuiter er skrevet for Mstislav Rostropovitsj og ble framført av den russiske mesteren i henholdsvis 1965, 1968 og 1974.

- Britten må ha vært utrolig inspirert av Rostropovitsjs spill. Det er ikke mange komponister gjennom historien som har våget å skrive for cello solo. Det er ikke bare en kolossal bragd for cellolitteraturen, men også et viktig bidrag for musikkhistorien generelt. Men har du hørt hvordan de kom til?

Viktig møte

Så forteller Truls Mørk historien cellister elsker å fortelle. Britten og Rostropovitsj var på vei for å møte dronning Elizabeth. Britten ble etter hvert som møtet nærmet seg, mer og mer nervøs for Rostropovitsj. Han var rett og slett livredd for at han skulle ta den spontane russiske hilsemåten ovenfor dronningen, med sjenerøse kyss. Til slutt var Britten så nervøs at Rostropovitsj måtte ta affære. «OK, jeg skal hilse pent på henne. Men bare hvis du skriver seks cellosuiter til meg.» Der og da skrev de kontrakt. I hjørnet på en serviett.

Britten fikk seinere hjerteproblemer, og rakk bare tre suiter før han døde i 1976.

- Denne musikken lever virkelig i meg. Platene med Rostropovitsj har jeg lyttet til siden jeg var 15- 16 år. På mange måter er det nesten verre å gå i studio med et verk du kjenner virkelig godt, enn med et du har et mer kortvarig forhold til. Men selve innspillingen var jo en stor inspirasjon i seg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sært

For innspillingen skjedde i Ris kirke i Oslo. Time etter time satt han alene i rommet og spilte foran mikrofonene.

- En cello, mutters aleine, på en hel plate. Ganske sært?

- Kjempesært! Men er ikke det morsomt, da? Jeg er så innmari lei av at det den store mengden mener, er hellig. At ting skal være viktige, bedre eller lettere å forsvare bare fordi «folket» er enige om det. Ja, Brittens cellosuiter er sære, men har et utrolig innhold - både følelses- og formmessig og intellektuelt sett. Setter du på plata hjemme hos deg selv en rolig kveld og tenner et stearinlys, så kan det være en veldig fin opplevelse.

Egoistisk

- Det er blitt sagt om celloen at det er det instrumentet som kommer nærmest den menneskelige stemme. Kanskje er det derfor lyden er så mystisk?

- Lyden av en cello er uutgrunnelig og vanskelig å forklare med ord. Om jeg kunne forklare det, ville jeg gjort noe annet. Vært forfatter, eller noe. Når jeg spiller på cello, får jeg uttrykt følelser som jeg ikke får uttrykt andre steder. Det er nærmest en fysisk tilfredsstillelse å lage lyder som dette. Egentlig er det ganske egoistisk. Jeg spiller jo i stor grad for å tilfredsstille mitt eget behov, sier Mørk.

- Men visst kan det være ganske frustrerende også. Faktisk i de fleste tilfellene når det gjelder konserter. Jeg blir sjelden fornøyd med egen innsats. Livet er kort, kunsten er lang, heter det visst.

Foruten sin Montagna fra 1723 har Truls Mørk også kone og tre barn.

- Det er virkelig en utfordring å kombinere familieliv og karriere. Jeg reiser jo rundt nå til de store orkestrene i verden, og planlegger to- tre år framover. Barna har vært med noen ganger, men som regel reiser jeg alene. Stort sett dreier det seg jo om opphold på fire- fem dager. Men vi har heldigvis funnet en balanse vi kan leve med, sier Truls Mørk.

ALENE: Ikke mange komponister har våget å skrive et verk for solo cello. Benjamin Britten har gjort det, og nå har Truls Mørk spilt de tre suitene på plate.