FULL GANG: Truls Mørk er i full sving som både professor ved Musikkhøgskolen og internasjonalt turnerende cellosolist, med dyrekjøpt erfaring om nødvendigheten av å legge inn pauser i et travelt reiseprogram. Denne uka spiller han Sjostakovitsj' cellokonserter i Oslo Konserthus med Oslo-Filharmonien, og håper å fange nerven i konsertsituasjonens scene/sal-kommunikasjon på plateopptak. FOTO:TERJE MOSNES
FULL GANG: Truls Mørk er i full sving som både professor ved Musikkhøgskolen og internasjonalt turnerende cellosolist, med dyrekjøpt erfaring om nødvendigheten av å legge inn pauser i et travelt reiseprogram. Denne uka spiller han Sjostakovitsj' cellokonserter i Oslo Konserthus med Oslo-Filharmonien, og håper å fange nerven i konsertsituasjonens scene/sal-kommunikasjon på plateopptak. FOTO:TERJE MOSNESVis mer

Truls Mørk i nytt lys

Hvorfor ønsker Truls Mørk (51) å nyinnspille konserter han allerede er Grammy-nominert for?

LONDON, 10. MARS 1995: I Abbey Road Studio One jobber Mariss Jansons og London Philharmonic Orchestra sammen med Truls Mørk, 33 år og bratt stigende cellostjerne.

I løpet av to dager spiller de inn Sjostakovitsj' to cellokonserter. Albumet får Spellemannpris og skaffer Mørk en Grammy-nominasjon som beste klassiske instrumentalist.

(Han vinner ikke, men i 2002 får han Grammy for innspillingen av Benjamins Brittens cellosonater.)

OSLO, 23. JANUAR 2013: En Truls Mørk i sjostakovitsjmodus tar i mot på sitt kombinerte kontor og undervisningsrom på Norges musikkhøgskole.

Om noen dager skal han spille cellokonsertene for n'te gang, nå i Oslo Konserthus sammen med Oslo-filharmonien og påtroppende sjefsdirigent Vasily Petrenko.

Han innrømmer at det dirrer litt ekstra. Dels fordi det blir første gang han arbeider med Petrenko, en 36-årig, offensiv forlenger av den store russiske dirigenttradisjonen, dels fordi Konserthuset er klargjort for opptak av både generalprøver og konserter. Intensjonen er å lage plate, men knapp tid til «reparasjoner» gjør at alt helst bør klaffe på første forsøk for både solist, orkester og teknikk.

Og for publikum. Mot høye host, eksplosive nys og brunstbrølende mobiltelefoner kjemper selv musisering i verdensklasse forgjeves.

FLAMMENDE VINTERSOL over Majorstua forgyller Mørks rom i fjerde etasje. Her på Musikkhøgskolen er han professor i full stilling med ansvar for seks utenlandske og fire norske cellostudenter. Jobben skjøtter han ved siden av den internasjonale solistkarrieren som er i full gang igjen etter hjernebetennelsen (encefalitt) som satte ham på sidelinja i nærmere to år etter utbruddet våren 2009. Vi har snakket oss varme om Sjostakovitsj, komponisten og overlevelseskunstneren som bokstavelig talt komponerte for livet på slak line mellom Stalins dødbringende vrede og ordensbehengende gunst, og Mørk forklarer hvorfor han nå, 17 år etter, ønsker å spille inn konsertene på nytt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

—Fordi jeg har en annen erfaring og ser stykkene på en litt annen måte. Det har skjedd ganske mye på de årene, sier han.

—Du vil fortelle historiene litt annerledes?

—Ja. Og jeg tror de kan få en annen intensitet når det gjøres live. Musikk er et øyeblikksmedium og kommunikasjon med et publikum akkurat der og da. Den spenningen kan lett bli borte i et studio.

—Selv i Abbey Road?

—Selv i Abbey Road.

OM DENNE UKAS konserter resulterer i plate, kommer den ut på det lille finske selskapet Ondine, ikke engelske Virgin Classics som i mange år var Truls Mørks platevindu mot verden. Hvorfor?

—Det handler om repertoar, begynner Mørk. —For det første har jeg lyst til å spille inn om igjen flere ting jeg gjorde for mange år siden, men Virgin ønsker ikke å konkurrere med seg selv. For det andre finnes det endel nytt cellorepertoar som det hadde vært morsomt å spille inn, men som Virgin mener ikke vil selge nok til at det er interessant for dem.

—Som Rautavaaras cellokonsert nr 2? «Towards the Horizon» som du spilte inn for Ondine sammen med John Storgårds og Helsinki-filharmonien?

—Ja, Virgin ville vært helt uinteresserte i den konserten. Men platen fikk Gramophone Award i fjor høst og selve komposisjonen er Grammy-nominert. Jeg håper Rautavaara får prisen, han er 84 og det ville vært utrolig morsomt nå mot slutten av livet hans.

—Hva annet enn Sjostakovitsj-konsertene har du lyst til å gjøre om igjen? De berømmelige cellosuitene til Bach?

Lurt smil: —Ja, det må jeg jo nesten. De gir så utrolig mange muligheter for vinklinger og tolkninger, så det er helt klart. Men ikke akkurat nå.

—DU HAR SPILT inn flere konserter som er komponert for deg. Har du bestillinger i gang?

—Ikke for øyeblikket. Men jeg jobber med et par komponister som jeg håper jeg kan få til å skrive.

—Hemmelige?

—Nei, men jeg vet ikke sikkert om det blir noe av. En som allerede har skrevet et kortere verk for cello og orkester er Esa-Pekka Salonen, og jeg skal jobbe med ham og Philharmonia-orkesteret i mars. Vi skal spille Lutoslawskis cellokonsert i London og Warszawa, og jeg håper å få overtalt ham til å skrive et litt større verk for cello og orkester.

- Han har trappet ned på dirigeringen og komponerer mer?

TIL ROSTROPOVITSJ: Dmitri Sjostakovitsj (1906—75) komponerte sine to cellokonserter i hhv 1959 og 1966 til den sensasjonelle Mstislav Rostropovitsj (1927-2007) (bildet), en av Truls Mørks store inspirasjonskilder. Rostropovitsj urframførte nr 1 i Leningrad med Evgenij Mravinskij og Leningrad-filharmonien, nr 2 i Moskva med Evgenij Svetlanov og Sovjet Unionens Statssymfonikere samme år som de ble skrevet.
TIL ROSTROPOVITSJ: Dmitri Sjostakovitsj (1906—75) komponerte sine to cellokonserter i hhv 1959 og 1966 til den sensasjonelle Mstislav Rostropovitsj (1927-2007) (bildet), en av Truls Mørks store inspirasjonskilder. Rostropovitsj urframførte nr 1 i Leningrad med Evgenij Mravinskij og Leningrad-filharmonien, nr 2 i Moskva med Evgenij Svetlanov og Sovjet Unionens Statssymfonikere samme år som de ble skrevet. Vis mer

- Ja, da han ga seg som leder for Los Angeles-symfonikerne, sa han: «Hittil har jeg vært en dirigent som komponerer på si, nå vil jeg bli en komponist som dirigerer på si.»

—Flere store solistoppgaver?

—Ja, jeg er kjempeheldig som får gode konserter med kjente orkestre. Samtidig er det en utfordring som stiller krav, jeg må holde nivået. Nå skal jeg spille på en stor europeisk kritikerprisutdeling i Milano i mars, senere blir det Dvorák med Berlin-filharmonien og Alan Gilbert og Haydn-turné med Concertgebouw-orkestret og Mariss Jansons. Neste år skal jeg til flere av de store amerikanske orkestrene, blant annet Philadelphia-orkesteret med Yannick Nézet-Séguin, han er 37, genial, og en av de virkelig store musikerne og dirigentene.

—Å KOMME STERKT tilbake etter motgang er en prestasjon som verdsettes umåtelig høyt. I dag, med litt avstand til de månedene der du ikke visste om du noen gang ville kunne spille igjen: Øyner du noe som helst positivt ved den perioden? Eller var den et sammenhengende helvete som du gjerne kunne vært foruten?

—Hmmm, snakker vi om selve sykdommen, kunne jeg godt vært den foruten. Men jeg ser også at den nok kom av en grunn, og at den kanskje innebar en nødvendig stopp.

—En grunn? Var ikke grunnen et flåttbitt?

—Det trodde legene en stund, for jeg hadde antistoffer i kroppen etter en tidligere flåttbitt-historie. Og da tok de ikke sjansen på ikke å behandle meg for flåttbitt. Jeg fikk antibiotika intravenøst, og ble bare dårligere og dårligere.

Legene fortsatte å ta prøver, og til slutt fant de dette i og for seg ganske vanlige viruset som immunforsvaret mitt ikke hadde klart å bekjempe. Det hadde trengt helt inn i spinalvæsken og forårsaket hjernebetennelsen. Den nyheten kom som en enorm lettelse, og da betennelsen ga seg etter et halvt års tid, fikk jeg en kjempefin periode, selv om jeg ikke kunne spille og viruset fortsatt var i aktivitet i halvannet år til. Da var jeg så lettet over bedringen og kunne glede meg over helt dagligdagse ting.

—Så når du sier at det var vel en grunn til at du ble sjuk?

—Så tenker jeg at i årene før det skjedde, hadde jeg stresset meg opp mer og mer, jobbet hardere og hardere og var veldig sliten etter år med lange reiser, store tidsforskjeller, dårlig nattesøvn, nerver før konserter. Jeg var på en karusell som fortsatte og fortsatte og fortsatte og som var veldig vanskelig å hoppe av, og jeg tror at det var derfor kroppen ikke greide å kjempe mot det viruset og jeg til syvende og sist ble syk. Og da blir sykdommen veldig definitiv, du har ikke noe valg, det blir et absolutt stopp. Det var kanskje nødvendig å oppleve det, for å bli litt klokere.

—Blir man klok av skade?

—Jeg tenke at det kom til å bli neste spørsmål. Jo, det er veldig bra å minne seg på det hele tiden, for mengden arbeid og mengden stress kontra tid til å hente seg inn, er et konstant dilemma. Jeg håper at jeg er blitt klokere.