Truls Mørk

Innspillingen av Elgars cellokonsert, som i disse dager utgis sammen med Brittens cellosymfoni på Virgin, er et definitivt høydepunkt.

De som har fulgt Truls Mørk i konsertsalen, vil kunne nikke gjenkjennende til noen av kvalitetene i spillet, til den varme løden i den store tonen på celloen hans, en Domenico Montagnana fra 1723, og den stadig mer finstilte nyanseringen i musikkens kresne register fra pianissimo til mezzopiano. For selv om Mørk ble båret fram av en naturgitt vitalitet og energi, så er det nå de dypere lagene i hans bemerkelsesverdige musikalitet folder seg ut.

Det blir liksom ikke noe poeng å snakke om teknisk mesterskap lenger, fordi det er så innforlivet at instrumentet klinger som en forlengelse av kroppen.

Det er derfor han kan gi seg i kast med større dybder i musikken, som i Elgar, der den hårfine og utrolig varierte grenseoppgangen mellom musikk og stillhet blir langt mer svimlende enn voldsomme sprang og luftige svev.

Like viktig som musikerens uopphørlige strev med seg selv, er den større sammenhengen Mørk her skriver seg inn i. Det finnes bare én referanseinnspilling av Elgar, og det er Jacqueline du Prés fra 1965. Den er av et slag som ingen nyinnspilling vil kunne sette til side. Men det er bemerkelsesverdig å høre hvordan energien i hennes spill plutselig fortoner seg som ungdommelig i forhold til Mørks evne til å drøye et musikalsk poeng til det er på bristepunktet. Helt til slutt makter han også kunststykket å gjøre avrundingen til utholdt etterklang av åpningstakter som jeg aldri har hørt mer overveldende på noen innspilling, Jacqueline du Prés inklusive. Da gir det mening å si at han setter en ny standard.

Samspillet med Rattle og Birmingham-orkestret er full klaff, lydteknikken av beste Virgin-merke, og Britten-verket et spennende møte med nye sider hos komponisten. Men det er Elgar som vil fortsette å klinge i erindringen i lang, lang tid framover.

Ståle Wikshåland