Truls Mørk

Britten på sitt mest optimale fra Mørk.

Det skjer noe med en komponist når han stilles alene overfor en cello. Og det skjer noe mer når utøveren lodder dybdene i verket så presist som Truls Mørk.

Ta tilfellet Benjamin Britten, som ble utfordret av Rostropovitsj til å skrive solo for instrumentet og som rakk å fullføre tre av de seks suitene han lovet mestercellisten. Ikke i noen andre verker nådde Britten en like inntrengende grunnstemning, heller ikke en så stram økonomisering med sine ideer som her.

Utgangspunktet kunne ikke ha vært bedre for Mørk. Han spiller opp med hele sitt register, som favner så mye videre enn det tekniske og virtuose som Britten også krever. Alle de mørke fargene i Montagnanaen fra 1723 mobiliseres, til en klangprakt som beriker de asketiske komposisjonene på en måte som jeg aldri har hørt før, på noen innspilling.

Men Mørk overspiller aldri, vet hele tida hvor langt grensene kan tøyes uten å briste. Slik gir han oss Britten på sitt optimale, en begivenhet ut fra en hvilken som helst målestokk.