Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Donald Trump og Shakespeare

Trump blir drept i Shakespeare-oppsetning, og rasende fans sender drapstrusler til feil teater

Men kan Shakespeare-skuespillet si noe om den eksplosive politiske situasjonen?

Kommentar

Teaterfolket i New York dreper Trump på scenen! Dét er linjen som har vakt rabalder i USA, ført til hets og drapstrusler mot teaterkompanier, ulende protestanter blant publikum, og fått sponsorer til å skvette unna. Og så er det jo, som så ofte, egentlig snakk om noe ganske alminnelig. I årets «Shakespeare in the Park», den tradisjonsrike utendørsoppsetningen av et av William Shakespeares skuespill, som går av stabelen hver sommer i Central Park i New York, har kompaniet The Public Theater valgt å sette opp «Julius Cæsar», i en oppsetning der den myrdede keiseren tydelig likner på president Donald Trump. Både den honningblonde manken, det langstrakte røde slipset og den østeuropeiske kona er å se på scenen. Furoren er et faktum. Det mest alvorlige er at sponsorer som Delta Airlines har trukket seg fra prosjektet, og dermed akseptert den misforståtte oppfatningen om at forestillingen er et banalt partsinnlegg og ikke en utforsking av et politisk tema. Rabiate ideologiske rettroende har alltid kjempet mot kompleks kunst, og sponsorene tar med dette deres parti.

Naturligvis er det mange som vil finne det smakløst at en sittende, demokratisk valgt statsleder blir drept på scenen, uavhengig av hva de mener politisk. Kompaniet må ha vært klar over at grepet kunne virke støtende. Men de som i raseri ser på oppsetningen som en glorifisering av et politisk attentat, tar så klart feil. Dramaet «Julius Cæsar» beskriver krevende og farefulle politiske prosesser i et land med stor indre uro, og har som sådan ofte vært satt opp med gjenkjennelige politikere som modell for tittelrollen. I 2012 laget et teater i Minneapolis en versjon der en Cæsar som liknet Barack Obama ble tatt av dage av snikmordere fra motsatt politisk fløy.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Shakespeares drama gir på ingen måte konspiratørene rett, og kan ikke leses som noen støtte til revolusjonære som griper til politisk vold. Men stykket er heller ingen hyllest av den styrtede statslederen, Julius Cæsar, som i illevarslende grad har begynt å føle seg hevet over andre mennesker. Nettopp dette tvisynet, dette distanserte dramatikerblikket som ser på alle involverte som feilbarlige mennesker og nekter å ta klart parti, er det som har gjort at lesere av forskjellige politiske farger alle har brukt Shakespeare til å argumentere for sin egen sak, og mot sine motstandere.

Men et skuespill som «Julius Cæsar» er først og fremst en skildring av en politisk situasjon som spinner ut av kontroll og ender i blodig kaos. Brutus og Cassius, Cæsars drapsmenn, har ulike motiver for å utføre og rettferdiggjøre drapet. De hevder å ville bevare republikken, og beholde og styrke sin egen posisjon og frihet. Men attentatet ender med å ta fra dem alt og utslette alt de er, fordi det er en så drastisk handling at den definerer dem for bestandig. Likevel ville de kanskje ikke gått til grunne om ikke Cæsars general Marcus Antonius effektivt hadde lyktes i å snu folket mot dem. I Shakespeares versjon skyldes imidlertid ikke dette at Antonius er mer rettskaffen; han er ganske enkelt bedre på propaganda.

Når en uventet og uforutsigbar politisk situasjon oppstår, som i Trumps USA, er det nærliggende å skjele rundt etter holdepunkter i historien og litteraturen, noe som kan si noe om hvorfor dette dramatiske øyeblikket har oppstått og hvordan det vil ende. William Shakespeare, en av litteraturhistoriens skarpeste observatører av maktspill, er en mange har festet blikket på.

Mange har spurt om hvilken skikkelse i Shakespeare som likner mest på Trump. Shakespeare-forsker Stephen Greenblatt har foreslått Richard III, den åpenbare sjarlatanen som vinner makten ved å splitte de som kunne stanset ham, dersom de hadde stått samlet. The Economist har pekt på Kong Lear, den narsissistiske herskeren med sin dype frykt ikke å være elsket, som forlanger mer og mer smiger fra dem som omgir ham. Men både levende personer og vellykkede litterære skikkelser er for spesifikke til å være versjoner av hverandre. Shakespeares maktsøkende menn er generelt snedigere enn Trump, og mer opptatt av å maskere sine mindre edle sider. Der relevansen trer klarest fram, er i skildringene av politiske mønstre og mekanismer; de psykologiske og emosjonelle reaksjonene i forskjellige mennesker når samfunn og maktforhold forandrer seg.

Slik sett er den mest presise parallellen kanskje i «Coriolanus», der overklassen vil opprettholde status quo, men ikke har følere ute, og ikke får med seg at misnøyen vokser i det hardt pressede folket. Til slutt utløses et pøbelvelde, utløst av populister som jekker seg selv opp ved å peke på elitens representanter og kalle dem fiender av folket. Folket blir besatt av det de opplever som interne fiender, i den grad at de ikke ser at de svekkes storpolitisk, overfor andre land og folk. Det kunne være noe å tenke over for trusselskriblerne som sender skriftlig hat til ymse kompanier som har Shakespeare i navnet, uavhengig av om de har hatt noe med oppsetningen i New York å gjøre – men ikke mister nattesøvnen over noe Vladimir Putin kunne finne på å gjøre.