Da punken ble en musikkform, mote og livsstil på slutten av syttitallet, framsto den som så opprørsk at den skremte det gode borgerskap. Den var superindividualistisk, den raste mot det bestående, og den insisterte på å spille musikk med tre grep på gitaren.
er forfatter og regissør. Han har skrevet flere romaner og gjort ulike filmer, og er dosent ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo
Siste publiserte innlegg
I et større kulturelt perspektiv er ikke punk et overraskende fenomen. Helt siden romantikken har enkeltindividet vært helten, og samfunnet skurken. Moderne tid masseproduserte ideologier som skulle fri oss fra religionens og historiens åk.
I etterkrigstida forsterket media bildet av at individet lider under permanent undertrykkelse fra systemet, journalister fokuserte på enkeltindividers skjebne i dekning av alle konflikter og katastrofer.
Punken beskrives ofte som motkultur, men den gjorde opprøret tilgjengelig for alle. Sex Pistols ble først framstilt som en provokasjon, noen tiår senere kunne du kjøpe t-skjorta hos H&M. Det å gi fingeren til det bestående, ble noe heroisk. For oss som studerte etter 1990 var dekonstruksjon og maktkritikk fundamentet i våre studier. I dag har sånt blitt allemannseie og fått form av mistro til mediene, politikerforakt og konspirasjonsteorier. Den subjektive sannhet har blitt vår tids kompass. Slik snek punken seg inn i alle hjem.
2017 var året da punken én gang for alle tok makta. Donald Trump ble president, og oppførselen hans minnet bemerkelsesverdig om Sid Vicious, Sex Pistols selvsentrerte bassist. De ble begge verdensberømt takket være evnen til å fornærme representanter for den alminnelige orden. Selvsagt startet Vicious solokarriere med en versjon av Sinatras My Way, og selvsagt danset Trump til den samme sangen under innsettelsen. «To say the things he truly feels, and not the words of one who kneels»: En ekte punker bøyer seg ikke for noe, eller noen.
Artikkelen fortsetter under annonsen
2017 var også året da Frp mot alle odds og etter fire snublende år i regjering fornyet sin enorme støtte. Og ingen var mer punk i valgkampen enn Sylvi Listhaug. Hun greide å hisse på seg enhver talsperson for et forutsigbart og tolerant samfunn. Velbeslåtte og dannede William Nygaard skrev at Listhaug «ligger tettest på en autoritær og rasistisk fascisme i norsk politikk». Reklamemannen Ingebrigt Steen Jensen laget et opprop med mer eller mindre politisk interessante kjendiser og skrev «Vi vil ikke akseptere at tillit erstattes av mistenksomhet.»
Enten Nygaard og Steen Jensen liker det eller ikke, er det lett å tenke på dem som en sidrumpa kulturell maktelite. Å snakke denne symbolske makta midt imot er helt risikofritt, og gir masse kred. Litt som en punkefrisyre. På sitt mest imponerende kan Listhaug parere en hel hær frustrerte kritikere uten et eneste resonnement, som i en opptreden på Dagbladet TV, der både Giske og programlederne prøvde å få henne til å forholde seg til støtten fra nynazisten Tore Tvedt: «Hvorfor er du så sint, Trond?», gliste Sylvi Listhaug og sanket bøttevis av punkepoeng.
Høyrepopulister som Trump og Listhaug får energi fra en dypt forankret protest i vår kultur, som er langt større enn amerikansk og norsk politikk, og eldre enn noen høyre-venstre-akse. Og den beste gjødslinga kommer fra gode borgeres angrep, som gjør sitt for at Frp framstår som motkultur. Så når skal de gode borgere skjønne det? Uten dem, ingen punk.
