Da punken ble en musikkform, mote og livsstil på slutten av syttitallet, framsto den som så opprørsk at den skremte det gode borgerskap. Den var superindividualistisk, den raste mot det bestående, og den insisterte på å spille musikk med tre grep på gitaren.
I et større kulturelt perspektiv er ikke punk et overraskende fenomen. Helt siden romantikken har enkeltindividet vært helten, og samfunnet skurken. Moderne tid masseproduserte ideologier som skulle fri oss fra religionens og historiens åk.
I etterkrigstida forsterket media bildet av at individet lider under permanent undertrykkelse fra systemet, journalister fokuserte på enkeltindividers skjebne i dekning av alle konflikter og katastrofer.
Punken beskrives ofte som motkultur, men den gjorde opprøret tilgjengelig for alle. Sex Pistols ble først framstilt som en provokasjon, noen tiår senere kunne du kjøpe t-skjorta hos H&M. Det å gi fingeren til det bestående, ble noe heroisk. For oss som studerte etter 1990 var dekonstruksjon og maktkritikk fundamentet i våre studier. I dag har sånt blitt allemannseie og fått form av mistro til mediene, politikerforakt og konspirasjonsteorier. Den subjektive sannhet har blitt vår tids kompass. Slik snek punken seg inn i alle hjem.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger