Da punken ble en musikkform, mote og livsstil på slutten av syttitallet, framsto den som så opprørsk at den skremte det gode borgerskap. Den var superindividualistisk, den raste mot det bestående, og den insisterte på å spille musikk med tre grep på gitaren.

I et større kulturelt perspektiv er ikke punk et overraskende fenomen. Helt siden romantikken har enkeltindividet vært helten, og samfunnet skurken. Moderne tid masseproduserte ideologier som skulle fri oss fra religionens og historiens åk.

I etterkrigstida forsterket media bildet av at individet lider under permanent undertrykkelse fra systemet, journalister fokuserte på enkeltindividers skjebne i dekning av alle konflikter og katastrofer.

Punken beskrives ofte som motkultur, men den gjorde opprøret tilgjengelig for alle. Sex Pistols ble først framstilt som en provokasjon, noen tiår senere kunne du kjøpe t-skjorta hos H&M. Det å gi fingeren til det bestående, ble noe heroisk. For oss som studerte etter 1990 var dekonstruksjon og maktkritikk fundamentet i våre studier. I dag har sånt blitt allemannseie og fått form av mistro til mediene, politikerforakt og konspirasjonsteorier. Den subjektive sannhet har blitt vår tids kompass. Slik snek punken seg inn i alle hjem.