Anmeldelse: Son Volt - «Union»

Trump har gjort Son Volt til et politisk band

Musikalsk har Chicago-bandet gått i «barndommen».

NYTT ALBUM: Son Volt med Jay Farrar i spissen, her fotografert i JoshuaTree-ørkenen i California, stiller tidsuret tilbake til starten på sitt nye album «Union». Foto: David McClister
NYTT ALBUM: Son Volt med Jay Farrar i spissen, her fotografert i JoshuaTree-ørkenen i California, stiller tidsuret tilbake til starten på sitt nye album «Union». Foto: David McClisterVis mer

ALBUM: Son Volt og Wilco har vært flaggskip på americana-scenen siden de vokste ut av «ruinene» av Uncle Tupelo i 1994.

Der Wilco har hengitt seg til musikalske eksperimenter, kan det brukes mot Son Volt at det er et band som ikke fornyer seg nevneverdig. Men det er bare delvis sant, for Chicago-bandet har også overrasket. På «Union» er de på sitt beste, sjøl om det også er litt å trekke.

«Union»

Son Volt

4 1 6

Americana

2019
Plateselskap:

Transmit Sound / Thirty Tigers / Border Music

«Son Volt der de helst skal være.»
Se alle anmeldelser

Som forventet

Det er på mange måter befriende å lytte til et album som gir deg akkurat det du håper på og forventer - sjøl om (og kanskje også fordi) låtskriver, gitarist og vokalist Jay Farrar er eneste medlem som er igjen fra den fantastiske debuten «Trace». Albumet fra 1995 har to låter som fortsatt står fram som Son Volts aller beste 24 år seinere, balladene «Windfall» og «Tear Stained Eye».

Rocka periode

Son Volt har hatt perioder, som da den rocka «Okemah and the Melody of Riot» kom i 2005. «Honky Tonk» (2013) ligger i den andre enden av skalaen, og er en hyllest til den klassiske countrymusikken.

Oppfølgeren «Notes Of Blue» (2017) var mer rocka igjen, mens de på «Union» er tilbake i kjent americana-farvann, nærmere de første albumene. Hør bare på «While Rome Burns» og Byrds-inspirerte «The Reason», albumets fengende høydepunkter.

Høyt nivå

Jay Farrars særegne stemme er drivreima i Son Volt-motoren, som holder jevn hastighet gjennom 13 låter. Nivået på låtskrivingen hans er imponerende høyt, og denne gang er han også politisk.

- Det er så mange krefter som river landet vårt i stykker. Hva kan vi gjøre for å bringe samfunnet vårt sammen igjen, spør Farrar sjøl på hjemmesiden - og utdyper det i tittellåten.

«Lady Liberty» er en annen, og han smeller også til med «Reality Winner». Og ganske riktig, han har den aller største realitystjerna i tankene, han som elsket å si høyt og tydelig «You're Fired»!

Guthrie-inspirert

Farrar har fortsatt noe av trubaduren i seg, og det er ikke tilfeldig at fire av låtene er spilt inn på Woody Guthrie Center. Avsluttende «The Symbol» er sterkt inspirert av Guthries låt «Deportee (Plane Wreck at los Gatos)», og handler om den meksikanske innvandreren Juan, som sendes tilbake til Mexico etter ti år i USA - til tross for at barna hans er født i USA. Det er takken for å delta i gjenoppbyggingen etter «Katrina» i New Orleans.

Det enkle er som regel det beste, og det gjelder også for Son Volts niende album. Eneste lille hake er at det blir i overkant strømlinjeformet, på grensa til forutsigbart. De trigger meg ikke nok. En og annen overraskelse hadde gjort seg, sjøl om de er inne på noe i bluesorioenterte «Broadsides».