BOKAKTUELL: Alec Baldwin forteller om en vanskelig barndom og knugende tvangstanger i sine nye memoarer, som ble lansert i forrige uke. Foto:  Greg Allen / Invision / Scanpix. 
BOKAKTUELL: Alec Baldwin forteller om en vanskelig barndom og knugende tvangstanger i sine nye memoarer, som ble lansert i forrige uke. Foto:  Greg Allen / Invision / Scanpix. Vis mer

Trump-imitator Alec Baldwin hater å høre at han ligner på presidenten

Men de har et og annet fellestrekk.

Kommentar

Skuespiller Alec Baldwin har aldri vært blind for livets dunkle paradokser, og er det antagelig ikke nå heller. Saken er at en mann han forakter, president Donald Trump, har gjort ham mer ettertraktet enn på lenge. Med Trump som president har Baldwin en garanti for å kunne fortsette i jobben som hus-Trump-imitatoren til humorshowet Saturday Night Live, en rolle som igjen har brakt ham ut på forsiden til Vanity Fair og skapt ny interesse for memoarboken hans, «Nevertheless», som ble lansert før helgen. Der skriver han både med selvsikkerheten og usikkerheten som har gjort ham til en fascinerende offentlig skikkelse i flere tiår – og til en som kanskje har mer til felles med sitt trumpske alter ego enn han vil være med på.

STJERNEN: Alec Baldwin under storhetstiden tidlig på nittitallet. Foto: AP / Scanpix.
STJERNEN: Alec Baldwin under storhetstiden tidlig på nittitallet. Foto: AP / Scanpix. Vis mer

På åttitallet var Alec Baldwin det neste store, helt til de få, berusende årene da han bare var stor: Like etter suksessen med «Jakten på Rød Oktober» i 1990, da han umiddelbart ble fyren med navnet øverst på filmplakatene. Baldwin, høy, mørk og vakker, hadde tilsynelatende alt man trengte for uanstrengt å kunne fylle mange kvadratmeter med kinolerret, men han var aldri best i helterollene: De regissørene han jobbet best med dyrket frem det underliggende aggressive og truende i ham, som da David Mamet valgte ham til en liten, men avgjørende rolle i kritikerroste «Glengarry Glen Ross», eller som den illevarslende legen som brøyter seg inn i livet til Nicole Kidman i thrilleren «Malice».

Dyre flopper, eksessivt bruk av rusmidler og en giftig skilsmisse fra Kim Basinger brakte Baldwins image ned i knestående, og så ned i fosterstilling etter lekkasjen av den rasende beskjeden han la igjen på telefonsvareren til den elleve år gamle datteren Ireland midt under samværskrigen med Basinger – der han blant annet kalte Ireland en «tankeløs gris». Gradvis og gjennom minneverdige biroller bygget Baldwin seg opp igjen, til han fikk et nytt prisregn gjennom komiserien «30 Rock», der han spilte den lykkelig kyniske direktøren Jack Donaghy. Det var kontaktene med serieskaper Tina Fey og Saturday Night Live-miljøet rundt henne som igjen gjorde ham aktuell da de trengte en Trump, og som dermed har gjort ham aktuell for portrettintervjuer og magasinforsider.

Når Baldwin skal sette ord på hvordan han jobber med Trump-imitasjonen, legger han særlig vekt på Trumps forhold til språk. Det er, mener Baldwin, som om Trump stadig er på leting etter nye ord, før han ender opp med akkurat de samme han har brukt tusen ganger før. Det kan synes som om han romsterer rundt i sitt eget hode, før han igjen lander på «great» og «amazing». Parodien har gått presidenten selv tilstrekkelig på nervene til at han har tydd til Twitter for å rakke ned på både Baldwin og programmet. Baldwin selv har replisert med at han skal slutte å spille Trump den dagen presidenten frigir skatteopplysningene sine.

Baldwin selv har aldri lagt skjul på sine liberale politiske standpunkter. Han misliker sterkt antydninger om at han har fellestrekk med Trump, og at disse er med på å gjøre imitasjonen overbevisende. Men de er vanskelig ikke å få øye på dersom man ser etter dem. Skuespilleren har det også i seg å være tynnhudet, høyrøstet og konfronterende, og kan knapt sies å være navngjeten for sin impulskontroll. Også han hadde en gang vidløftige politiske ambisjoner. Også han holder feider gående og gjengir ros han har fått av andre, også han er en Twitter-overvåker som strever med å la angrep på seg selv stå ubesvart. Også han lar seg lokke utpå. Også han tar seg åpenbart nær av kritikk. Og det er ikke til å komme unna at noe av de samme trekkene som fikk publikum til å ønske seg mer av rollen hans i «30 Rock», skamløsheten, tendensen til å tenke høyt og ukorrekt («Aldri la meg snakke med en så gammel kvinne igjen», snerrer han etter et møte) er det Trumps kjernevelgere sier de liker ved ham. Overfor sine respektive fangrupper fremstår begge mennene som ufiltrerte og autentiske. Også Baldwin har vært ambisiøs og opptatt av penger, og av å bli anerkjent av en kritisk far.

I memoarene forteller Baldwin om oppveksten som den eldste av fem søsken, i et ikke særlig funksjonelt hjem der det verken var penger eller omsorg til så mange. Noe av interessen for film og skuespill begynte med at han spurte den misfornøyde og iblant truende faren om de skulle se favorittfilmene hans sammen. Han var et anspent barn som etter hva han selv forteller hadde utviklet sin helt egen samling av knugende tvangstanker før han flyttet hjemmefra. I alle lengre intervjuer han gir er det en rastløshet og en selvtvil som skinner gjennom.

Men når Alec Baldwin i så stor grad misliker å bli sammenlignet med Trump, har det med å gjøre det han selv ser på som den vesentligste forskjellen mellom dem: Nemlig at han ikke oppfatter presidenten som snill. I motsetning til andre parodier, som han har ment som en hyllest, klarer han ikke å like den siste modellen, fordi han oppfatter ham som ondsinnet, en som ikke mener godt.

Og de fleste vil gi ham rett i at av alle likheter og forskjeller folk i mellom er nok den blant de mest vesentlige.