Trumps makt

Trump kan bli en mektigere president enn Obama

Det USA trenger nå er først og fremst sterke politiske partier.

Meninger

Mange øyner i disse dager håp om at Donald Trump kommer til å vise seg fra sin beste side. Han ser allerede nå ut til å moderere noen av sine mest drastiske påstander. Og selv om den amerikanske presidenten er verdens mektigste embete, er det likevel lett å overdrive hans makt.

Presidentens begrenses både av Kongressen, Høyesterett og delstatenes betydelige spillerom. Og tross alt er politikkens fremste virkemåte det daglige arbeidet til byråkrater, lærere og sykepleiere, som ikke endres når presidenten byttes ut.

Mye ligger likevel til rette for at Trump kan bli den mektigste presidenten på lenge.

Det er ikke fordi han representerer et parti som har flertallet i begge kamre i Kongressen, slik mange skal ha det til. Det republikanske partiet er så svakt og mulighetene for å blokkere politiske tiltak så mange, at det i seg selv gir ingen garantier for at presidenten får viljen sin gjennom.

Trumps styrke ligger i at han ikke er noen vanlig politisk kandidat. Han har vunnet valget på tvers av partistrukturen og på tross av at han ikke har noen politisk erfaring. I valgkampen har han gang på gang angrepet etablissementet og det politiske systemet. Trump vil sannsynligvis bruke dette folkelige mandatet til å presse sine politiske motstandere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De som nå er i posisjon til å stoppe ham, nemlig den republikanske majoritet i Kongressen, har hittil vist seg som feige opportunister. Det er informasjon Trump kan bruke til sin fordel. Han har hittil vunnet ved å kjøre knallhardt på uten å vike en tomme. Den strategien vil han bruke igjen. Republikanerne på sin side vet at Trump turer fram som han vil. Nå som han kan bruke sitt folkelige mandat, ligger alt til rette for at det er han som kommer seirende ut av de konfrontasjonene.

Det er godt belagt at Trump ser på verden som et nullsumspill, hvor den enes seier er den andres tap. Han er en moderne Machiavelli. Etter at senator Lindsey Graham skrev at han støttet den konservative presidentkandidaten Evan McMullin på Twitter, responderte Trumps stab med å minne om at Trump ikke glemmer sine venner og fiender: «Let me just tell you, Mr. Trump has a long memory and we're keeping a list.» Det bør heller ikke være tvil om at Trump vil bruke samme logikk når han utformer sin regjering og skal tildele viktige politiske posisjoner.

Dette problemet forsterkes av at presidenten ikke er avhengig av Kongressens tillit, slik statsministeren er avhengig av Stortingets tillit i Norge. Trump sitter trygt i fire år, mens representantene i Kongressen driver evig valgkamp og trenger all den støtte de kan få. Hans potensielle motstandere trenger ham mer enn han trenger dem.

Presidentstyre gir også presidenten et ekstra folkelig mandat, som en statsminister ikke har (se pdf). Trumps mandat er ikke utledet av styrkeforholdet i parlamentet, slik det er med Erna Solberg. Han er direkte valgt og har dermed fått et mandat av folket til å fullføre revolusjonen han har lovet. Det kan det bli tøft for både Kongressen, Høyesterett og embetsverket å stå opp mot. Vi har få garantier for at han ikke vil bruke sitt folkelige mandat og aggressive framtoning til å gå til angrep på mediene, domstolenes uavhengige posisjon og demokratiets spilleregler, om de kan portretteres som folkets motstandere.

Trump vil derfor sette det amerikanske politiske systemet på en av sine største prøver på svært lang tid. Og det som kunne begrenset ham, det politiske partiet, er nå nært oppløst.

De politiske partiene har alltid vært svake i USA. Men de siste tiårene, har de mistet stadig mer grep. 2016-valget var bunnen. Som Nate Silver beskriver det: «Democrats may have to rebuild their party from the ground up.» Økonomen Justin Wolfers leverte en like dyster analyse av Det republikanske partiet: «Republicans lost their party and won the White House.». Det konservative partiet er nå blitt et populistisk parti, hvis man i det hele tatt kan snakke om et parti. Det gjør dem ikke bare uskikket til å stoppe Trump, det er en fare for demokratiet.

Det er nemlig ikke så enkelt som at våre preferanser på magisk vis blir politikk. Våre interesser må tolkes, gå gjennom en politisk prosess hvor politikerne selv har egne interesser og settes til live gjennom mer eller mindre fungerende byråkratier.

Det å så tvil om Trump har folkelig mandat til å gjøre alt han har lovet og alt han vil gjøre, er derfor ikke å rakke ned på velgerne hans. Velgerene som har stemt på Trump kan ikke vite hva de får. Det er snarere å anerkjenne at et moderne representativt demokrati er langt unna det demokratiske idealet om at alle borgere skal ha lik makt over de kollektive avgjørelser.

De politiske partiene hjelper imidlertid på dette. For det første presenterer partiene politiske pakker vi kan forholde oss til som velgere. De er også mer stabile og langsiktige aktører enn det politikere er. De løser dermed en hel rekke kollektive handlingsproblemer og reduserer antallet vetospillere, som kan hindre effektiv politikkutvikling. Jo mer makt hver enkelt politiker får, jo større sjanse er det for at politikerne setter sin egen vinning over velgernes. Partiene har derimot en større interesse i å framstå som et troverdig alternativ over tid (se forøvrig pdf).

Partiene fungerer også til å mobilisere velgerne og gir en bedre kanal for at velgernes interesser blir omgjort til politikk. Å stemme på en presidentkandidat gir deg en svært begrenset mulighet til å formidle hva du egentlig ønske der. Partiene er politiske verksteder hvor vanlige folk kan bidra til å utforme politikk og siden et politisk parti består av mange flere representater enn en enslig presidentkandidat, er kanalene inn til folk så mye større.

Skal USA gjenvinne sitt demokrati, er det sterkere politiske partier det trenger. Med tanke på partienes tapte stilling også her i Europa, har vi grunn til å følge nøye med på hva som skjer over Atlanteren.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook