«POOPIES»: Keramikkfigurer som forestiller USAs president Donald Trump og lederen av Nasjonal front i Frankrike, Marine Le Pen, kan fås kjøpt i butikker i Frankrike. Liberalismen har gitt oss mer ulikhet, mindre fellesskap og mindre demokrati, mener artikkelforfatterne. Foto: Raymond Roig / AFP / NTB Scanpix
«POOPIES»: Keramikkfigurer som forestiller USAs president Donald Trump og lederen av Nasjonal front i Frankrike, Marine Le Pen, kan fås kjøpt i butikker i Frankrike. Liberalismen har gitt oss mer ulikhet, mindre fellesskap og mindre demokrati, mener artikkelforfatterne. Foto: Raymond Roig / AFP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Liberalismen

Trump og høyrepopulistene er liberalismens lausunger

Liberalismens herjinger har gitt oss Donald Trump og Marine Le Pen.

Meninger

Autoritære høyrekrefter seiler i medvind. USAs president heter Donald Trump. I september ble et parti fra ytre høyre for første gang siden krigen valgt inn i den tyske Riksdagen.

I denne situasjonen blir vi fortalt at det eneste rette er å slå ring om liberale prinsipper. Sosialdemokrater og sosialister, konservative og kristendemokrater – alle bes nå legge sine gamle kjepphester til side og slutte rekkene i et forsvar for det liberalistiske status quo. Men er mer liberalisme riktig medisin mot høyrepopulismen?

De fire siste tiårene har vært en ny gullalder for liberalismen. Den har gitt oss mer marked og mindre demokrati, lavere skatt og økte ulikheter, svakere fagforeninger og rikere eiere.

Et kjennetegn på den liberalistiske vendingen har vært at de folkevalgte har abdisert til fordel for markedet.

Økonomiske spørsmål flyttes ut av politikken, som i stedet blir gjenstand for kulturkriger og verdikamper. Demokratiske prosesser diskrediteres, fordi skiftende regjeringer blir stilt avmektige overfor den globale markedsøkonomiens «realiteter». Godt finansierte nyliberalistiske miljøer, som norske Civita, arbeider målrettet for denne politikken.

Når velgerne opplever at det ikke nytter uansett hvem de stemmer på, vender mange av dem ryggen til de etablerte partiene. I markedsliberalismens tidsalder har maktforholdene i økonomien blitt forskjøvet betydelig i favør det rike mindretallet. Resultatet er at misfornøyde velgere flokker seg om høyrepopulister som lover å skru tilbake klokka og gjøre alt greit igjen.

I den nye liberalismen blir mennesket ofte forsøkt redusert til markedsaktør. Vi blir «brukere» eller «kunder» av staten, ikke aktive deltakere i byggingen av samfunnet. Denne perverterte utgaven av «frihet», der hver og en av oss tildeles valgmuligheter etter hvor godt vi klarer oss på markedet, er en oppskrift på tvang for alle dem som ikke får løst inngangsbillett til valgmulighetenes markedsplass.

Når tidligere fellesskap, både i og utenfor staten, oppløses uten å erstattes av nye, blir resultatet sosial utrygghet for mange. Mangelen på fellesskap kan lede til tomhetsfølelse og tap av identitet. Tomheten skriker etter å fylles av en større fortelling, men liberalismen har ingen slik fortelling å tilby.

Liberalismens svar er at individet må arbeide med seg selv. Tidstypiske anbefalinger til folk som sliter, er: «Gå til en psykolog!» eller «Les noe selvhjelpslitteratur!», for verden rundt deg kan du uansett ikke forandre.

Høyrepopulistiske partier tilbyr enkle, men store fortellinger til mennesker som lengter etter faste holdepunkter når alt flyter. Vi skal selvfølgelig holde høyrepopulistene selv ansvarlige for å lyve og manipulere, spille på frykt og appellere til det verste i folk. Men slike fortellinger er ikke nye. De har lurt i samfunnets mørke kroker hele tida. At disse fortellingene nå får en stjerneglans for mange må ses i lys av den kontinuerlige oppløsningen av små og store fellesskap, som er drevet fram av liberalismens klokkertro på det selvtilstrekkelige individ.

Helt fra opplysningstida har frykten for folket vært et sentralt motiv i mye liberalistisk tenkning. Selv for mange sosialt orienterte liberalister «demokrati» nærmest synonymt med pøbelvelde.

Nyliberalismens far, Friedrich Hayek, mente at friheten måtte reddes fra massedemokratiet av en sterk, og om nødvendig, autoritær stat. Hayek ville erstatte dagens «ubegrensede demokrati» med noe han kalte demarki, et system der statsansatte og trygdede ikke fikk stemme, og der resten av velgerne bare fikk stemme en gang i livet – året de fylte 45.

Filosofen Jason Brennan har i våre dager satt spørsmålet på dagsorden på ny. Han ivrer for et epistokrati, der et opplyst mindretall kan ta «riktigere» avgjørelser enn det uopplyste flertallet vil være i stand til.

Slike eksplisitt antidemokratiske ideer har begrenset appell. Men nærmest i det skjulte har ideen om at demokratiet må reddes fra folket fått stadig større feste. Byråkrater, rådgivere og «policy professionals» har fått stadig større makt.

Samtidig har multinasjonale selskaper en størrelse som langt overskrider mange nasjonalstater, og overnasjonale organer skriver ut økonomiske diktater som begrenser handlingsrommet til folkevalgte politikere.

Resultatet av denne politikken har vært en økende kløft mellom politikerne og folket, med velgeropprør i mange land om konsekvens. I møte med Donald Trump og Brexit er liberalismens svar å sette demokratiske prosesser til side.

Når velgerne ikke stemmer slik liberalistene vil, må det være velgerne det er noe galt med. Målet med demokratiet er ikke at flertallet skal bestemme, men at «det rette» blir bestemt.

Å suspendere demokratiet er ingen farbar vei for å bremse høyrepopulistenes vekst. Ytterligere begrensninger av folkestyret vil bare oppildne til enda mer radikale opprør mot de politiske elitene.

Vi støtter opp om et politisk prosjekt som vil frigjøre enkeltmennesket fra politisk og økonomisk tvang, og anerkjenner at liberalister har bidratt til dette på mange stadier i historien. Men vi mener liberalismen for lengst har utspilt sin rolle som frigjøringsideologi.

De siste fire tiårenes liberalistiske hegemoni har bidratt til å gjøre millioner av mennesker mindre frie, gjennom massearbeidsløshet og økonomisk utrygghet. Liberalismen er i våre dager vel så mye overklassens våpen mot demokratiet som de undertryktes vern mot statstvang. Det er ikke politikken, men markedet, som står i fare for å bli totalitært, og stadig truer med å trenge seg inn på nye områder i livene våre. Reduksjonen av samfunnsborgeren til atomistisk markedsaktør har ikke frigjort individet, men vingeklippet det.

Liberalismen har gitt oss mer ulikhet, mindre fellesskap og mindre demokrati. Det har gjødslet grunnen for høyrepopulismen. Autoritære høyrepolitikere som Donald Trump og Marine Le Pen er liberalismens lausunger.

Skal vi lykkes i å bekjempe ytre høyre nytter det ikke å gjøre mer av det samme. I stedet må vi gjenreise muligheten for progressiv, kollektiv politisk handling. Dette innebærer et brudd med liberalismens hegemoni slik det i dag framstår i vår del av verden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook