Trump, Trump, Trump på en smurf.

Rapmusikken responderer på Donald Trump -med medmenneskeliget og solidaritet(!).

Det er mulig jeg har nevnt det før her i denne spalten, men det er et poeng som fortjener å gjentas. Som rapentusiast er det alltid interessant å observere hvordan dagaktuelle kriser eller trusler for den afroamerikanske befolkningen, fører til at musikken responderer. Ikke minst hvordan rappere man i utgangspunket kanskje tenkte på som apolitiske responderer. Som Juvenile og andre New Orleans-rappere i kjølvannet av orkanen Katrinas ødeleggelser. Eller hvordan dødsfallene til Michael Brown, Trayvon Martin og hele Black Lives Matter-kampanjens momentum, førte til at 50 Cent og hans G-unit slapp en av de sinteste, hardeste og feteste låtene i hele sin karriere

Og selvsagt responderer rapmusikken på katastrofen Donald Trump! Det vil si, en såpass ikonisk skikkelse som Trump har selvsagt vært en gjenganger i raptekster i flere tiår allerede, enten det har vært lett nedsettende eller bare som ren metafor på materielle goder og fremgang. Huffington Posts "megamix" med 67 rapreferanser til Donald Trump gjennom 25 år skraper egentlig bare på overflaten. Og før presidentambisjonene ble alvor, truet Trump i kjent stil Mac Miller med rettslige skritt for bruken av navnet og varemerket på låten «Donald Trump»

Sånn sett virkelig til pass for fyren, når rapperen Everlast fra nylig gjenforente House of Pain tidligere denne uken fant ut at Trump har spilt House of Pains gamle hit «Jump Around» under sine folkemøter -og svarte med å true med søksmål. Samt å «smack that combover right off your scalp you scumbag», på Instagram, før han avsluttet med en referanse til ukens vers: LA-rapperne Nipsey Hussle og YGs relativt selvforklarende «Fuck Donald Trump».

Artikkelen fortsetter under annonsen

To unge rappere som begge gjerne sorteres under "gangsterrap", og tidligere denne uken ble videoinnspillingen til låta stengt ned av politiet, som trodde det var en anti-Trump demonstrasjon på vei ut av kontroll (forsåvidt litt forståelig, i en situasjon hvor hundre mennesker stenger trafikken på gjennomfartsåra Crenshaw boulevard mens de roper «Fuck Donald Trump»).

Men låten har langt mer å by på enn bare sinne og klikkvennlige kontroverser. En ting er den musikkhistoriske konteksten. YGs debutalbum «My Krazy Life» var en av rapåret 2014s største gledelige overraskelser, ikke minst i hvordan produsent DJ Mustards hypermoderne minimalistiske sound her kontinuerlig nikket bakover til et klassisk nittitalls gangsterrapsound. Og YG ser ut til å bygge videre på dette soundet på sitt kommende album, som i disse dager ferdigstilles sammen med Kendrick Lamar-sparringpartner Terrace Martin. 

Det samme gjelder beaten på «Fuck Donald Trump», levert av noe mer anonyme DJ Swish. Enhver nittitallsraplytter vil nemlig kjenne igjen basslinjen og trommelydene som et umiskjennelig nikk til Oaklandgruppen Conscious Daughters klassiske «Fonky Expedition». En låt som morsomt nok i denne sammenhengen på sin side var produsert av rapperen Paris, blant annet kjent for den aller mest aggressive låten som noensinne ble laget om president George Bush, enten vi snakker junior eller senior. 

Og så var det selve verset da. Det aller mest slående med Fuck Donald Trump etter et par lytt, er hvor positivt budskapet til Nipsey Hussle og YG egentlig er her, med sine gjentatte oppfordringer til solidaritet på tvers av raseskiller. Fra selve åpningslinjen til YG; «I like white people but I don't like you». Aller vakrest er allikevel låtens kontante og elegante avfeining av Trumps retorikk mot meksikanere, som igjen gjøres via et nikk til (gangster)raphistorien. For slik sa Tupac det på klassiske «To Live And Die in LA»:

It wouldn't be LA without Mexicans,
black love, brown pride and the sets again 

Og slik plukker YG og Nipsey opp disse ordene og gir dem fornyet og kanskje forhøyet relevans:

It wouldn't be the USA without Mexicans
And if it's time to team up, shit, let's begin
Black love, brown pride in the sets again
White people feel the same as my next to kin

Rett og slett vakkert. Det har blitt gjentatt til det kjedsommelige at Donald Trump er en slags "rap-politiker", med sin vulgære og flashy kapitalisme, sine enkle punchlines, såkalt "bling rap" som politikk. Nja. Det er ikke uten en viss sannhet. Men det er et billig og uinteressant poeng, synes jeg. Derimot sier det noe om USA i 2016, noe som på samme tid er skremmende og ganske fint, når to unge gangsterrappere på en låt som dette her viser mer varme, medmenneskelighet og solidaritet, enn mannen som etter alt og dømme blir republikanernes presidentkandidat.