Spaltist: Trump, tall og anerkjennelse

Trumps «norske» forslag

Ved å telle statsborgere ville den amerikanske folketellingen blitt likere den norske.

VIL TELLE STATSBORGERE: President Donald Trump. Foto: Mandel Ngan / AFP Photo / NTB scanpix
VIL TELLE STATSBORGERE: President Donald Trump. Foto: Mandel Ngan / AFP Photo / NTB scanpixVis mer
Meninger

Den nåværende presidenten i USA har igjen skapt rabalder, denne gangen fordi han vil registrere statsborgerskap i neste folketelling. Forslaget har utløst massiv motstand og USAs høyesterett har avvist forslaget som ses i forbindelse med han harde linje overfor irregulære migranter.

Spaltist

Nicolay Borchgrevink Johansen

er førsteamanuensis i sosialt arbeid og sosialpolitikk, Høyskolen i Oslo og Akershus.

Siste publiserte innlegg

Men sett fra Norge er det gode grunner til å holde inne med kritikken, og heller se litt på hvilke dilemmaer dette forslaget prøver å løse. USA opererer i en motsatt ytterlighet sammenlignet med Norge, men Trumps forslag er faktisk en tilnærming til den norske modellen.

USA har folketellinger hvert 10 år og neste runde går i 2020. Folketellinger er statens «vareopptelling». Der får man en oversikt over alle som bor i landet, hvor de bor, hva de gjør og hva slags helse de har. I USA registrerer de dessuten noe som er mere eller mindre uhørt i Europa, de har med et spørsmål om «rase».

Den første ordentlige folketellingen i Norge ble foretatt i 1801. Gjennom det 19. og 20. århundre forfinet man spørsmålene og fikk stadig mer presis kunnskap om befolkningens ve og vel. Et epokeskift fant sted i 1964, da vi fikk innført fødselsnumre. Fødselsnumre muliggjorde opprettelsen av et folkeregister der hver person var katalogisert med en unik sifferkombinasjon, og på den måten kunne man følge hvert enkelt individ.

Innføring av fødselsnumre har vært en revolusjon. I stedet for å vente på neste folketelling, kan man gå til Folkeregisteret og sjekke blant annet om en person lever, hvem en person er i nær familie med og hvor vedkommende bor. Videre kan personnumre kobles til hvilke som helst andre registre, slik at man kan finne svar på spørsmål man ellers måtte legge inn i en Folketelling.

Den gangen jeg var student sto det strid om hvorvidt man kunne sette sammen registre for arbeidsledighet og de som mottok studielån fra Statens Lånekasse. Dette ble sett som et brudd med personvernet til den enkelte, men det var en enkel måte å hindre at unge mennesker mottok to former for statlig støtte samtidig. Innføringen av personnumre har med andre ord også en kontrolleffekt. Lovbrudd og ulovligheter kan oppdages og stoppes.

Med bruk av Folkeregisteret kan man beregne hvor mange som kommer til å trenge skoleplass i nær fremtid, hvor det er behov for helsehjelp og hvor trafikken kommer til å gå fremover. Folkeregisteret er nøkkelen i den det store velsmurte maskineriet den norske stat er.

Men, det er et stort «men»: Utlendinger er bare i begrenset grad med. Utlendinger, det vil blant annet si folk som arbeider i Norge eller er asylsøkere, får utlevert et midlertidig personnummer kalt «D-nummer» eller. Irregulære migranter er registrert på et gammelt D-nummer, eller blir registrert som å ha forlatt landet.

Denne administrative gjennomsiktigheten fikk stor betydning for en gruppe etiopiske asylsøkere som levde illegalt med avslag for ca. 10 år siden. Ved en tilfeldighet ble det oppdaget at de hadde fått utlevert skattekort selv om de ikke hadde rett til å jobbe i Norge. Da de ikke fikk fornyet skattekortene sine, mistet de grunnlaget for livsopphold i Norge.

De opplevde dette som urettferdig, og mange protesterte på deres vegne. Men resultatet, at de mistet muligheten for å tjene penger og dermed leve normale liv, var i realiteten det som var vedtatt politikk overfor denne gruppen. Og Folkeregisteret var nøkkelen til å avdekke forholdet.

I store bildet foretas folketelling i Norge uten utlendinger, og i hvert fall uten irregulære migranter. Ingen vet hvor mange irregulære migranter som oppholder seg i Norge. I USA derimot, inkluderer man alle som oppholder seg i landet. Og denne forskjellen gjenspeiler en svært stor forskjell i måten våre to land forholder oss til innvandring. I USA har man en lang tradisjon for å akseptere ulovlig innvandring.

Her ligger nøkkelen til å forstå de forskjellige ordningene i Norge og USA. I USA anerkjenner man de irregulæres tilstedeværelse i samfunnslivet. Dermed kan deres tilstedeværelse innrulleres i kunnskapsgrunnlaget for styring. I Norge nekter man å anerkjenne dem. Prisen er mangel på kunnskap. Jeg har lansert dette som et valg mellom kunnskap og anerkjennelse og argumentert for at dette dilemmaet er grunnlaget for en del selvmotsigende politikk på innvandringsfeltet.

Det er vanlig å si at USAs myndigheter har akseptert denne innvandringen for dens billige arbeidskraft. Men denne velkomsten er ikke nedfelt i lovverket, den er kommet i stand ved at politikere og myndigheter aktivt har sett gjennom fingrene med den ulovlige innvandringen. Men velkomsten ledsages av at man «regner med dem» i betydningen at man tar med i folketellingene.

Det er flere grunner til at Trumps forslag skaper motstand, men først og fremst har de irregulære migrantene gode grunner til å frykte konsekvensene av å opplyse at de ikke har statsborgerskap under den nåværende administrasjonen og deres hardhendte utsendelsespolitikk.

Folketellingen vil gjøre dem synlige for myndighetene i deres nyvunne iver etter å deportere de irregulære. Den vil gjøre statsadministrasjonen i stand til å identifisere utenlandske statsborgere på samme måte som vi gjør i Norge.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.