LIK OG DEL: Sylvi Listhaug mestrer den nye lik- og delpolitikken. Venstreleder Trine Skei Grande har vært utsatt for den og måtte få sikkerhetsvakter.  Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
LIK OG DEL: Sylvi Listhaug mestrer den nye lik- og delpolitikken. Venstreleder Trine Skei Grande har vært utsatt for den og måtte få sikkerhetsvakter.  Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Populisme i sosiale medier

Trusler og sjikane er en naturlig følge av lik- og delpolitikken

Sosiale medier fikk sitt endelige gjennombrudd i politikken i 2016. Neste år blir det verre.

Kommentar

Folk som jobber med politikk vet en del om hvor sterke følelser det kan vekke. Noe er forutsigbart og generelt, slik som innvandring, sentralisering og likestilling, andre temaer er mer situasjonsbestemt og smalere, men langt i fra mindre heftig. Jeg vet at både politikere og journalister kvier seg for å ta fatt i for eksempel alt som har med barnevern å gjøre, fordi det automatisk utløser en storm av skittkasting og trusler som de fleste klarer seg fint uten.

Jeg er ikke overrasket over at Trine Skei Grande er blitt sjikanert på det groveste, til og med drapstruet, på en FB-side mot flyseteavgift. Det er neppe heller noen av hennes motstandere i et regjeringsparti, som har likt siden hvor hetsen har pågått siden i vår, og som blant annet har medført at Venstre-lederen i perioder har måttet ha sikkerhetsvakt.

Grunnen til at saken dukker opp i nyhetene denne uka, først i Aftenposten og så i en kommentar fra Venstres Sveinung Rotevatn, er at medlemmer i det siste også har postet falske nyheter, som er blitt spredt videre på Facebook som om de er ekte. I en «nyhetssak» som angivelig er fra vg.no, sier Trine Skei Grande at hun er skuffet over at Stortinget snudde i saken om etterlønn. Hun synes hun fortjener dobbel etterlønn. Det utløste straks en ny skittstorm med sjikane og trusler, noe som åpenbart var hensikten. Det er ikke mer mystisk enn hva tenåringer driver med. Bortsett fra at dette er voksne mennesker som ellers legger ut skrytebilder av barnebarna.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Falske nyheter er i ferd med å bli et så stort problem at selv Facebook vurderer å gripe inn. Det gjør de fordi Mark Zuckerberg og co innser at fenomenet er som en virus som undergraver tilliten til nettsamfunnet og dermed inntektsgrunnlaget.

Langt mer alvorlig, viruset angriper demokratiet. I det amerikanske valget, som Rotevatn påpeker, var de mest delte sakene falske nyheter, mens den ene kampanjen brukte uendelig med tid og krefter på å stemple ekte nyheter som falske. Det lyktes de med, fordi tradisjonelle medier opptrådde mer som sultne gribber enn vaktbikkjer.

På vei inn i et norsk valgår er det all grunn til å frykte slike tilstander også her.

Lik og del-politikken er en naturlig konsekvens av lik og del-mediene. Et faresignal er at pressen i økende grad lar politikere sette dagsorden gjennom utspill i sosiale medier. Et annet er de forutsigbare intervjuene med statsråder om hvordan de takler kritikken som følger, og som foreløpig kulminerte med at Høyre sist uke fikk forsvare regjeringens mest omstridte statsråd mot kritikk i selveste Dagsnytt Atten. Ikke mot kritikken, vel å merke, men mot at hun mottok kritikk.

En tommelfingerregel her er at enhver statsråd som snakker ut om hvordan hun takler kritikken, takler den veldig bra og har oppnådd akkurat det hun vil.

Det skal bli verre i 2017. Det er umulig å dytte tannpastaen inn i tuben igjen. Politikere har oppdaget at det er mulig å manipulere folk til å bli så opphisset at de truer Trine Skei Grande på livet for å ha deltatt i et budsjettsamarbeid. Et slikt fruktesløst, men fryktinngytende raseri har inspirert populismen til alle tider. Nå er raseriet bare noen tastetrykk unna.

Strategien er gjennomskuelig, en fjortis kan tenne og temme den samme energien uten å anstrenge seg nevneverdig. Likevel lar tradisjonelle medier seg blende av politikere som har en stor «reach» som det heter. De som likes og deles av mange er selve målestokken de selv styres etter.

Forklaringen kan være så enkel. Mediene måler egen suksess etter de samme klikkene og delingene, og når en statsråd klikker og deler mer enn andre, er det en vinner etter disse kriteriene på samme måte som en rar video fra New Zealand. En reaksjonær politiker som klikker, blir mer verdt å høre på enn 98 prosent av verdens klimaforskere som ikke gjør det.

NRK er en allmennkringkaster, men bøyer likevel under for presset. Kunne de sneket Sylvi Listhaug inn i partilederdebatten på en eller annen måte, ville de gjort det. Vi må innrømme det, populisme er populært.

Populariteten er til gjensidig nytte. Donald Trumps reality show siste halvannet år, reddet CNN fra kanten av stupet. Og nå er kontrakten forlenget til de neste fire årene.

Denne formen for politisk markedsføring fungerer ikke uten ekstreme skillelinjer som rettferdiggjør at motstandere må fornedres og trues på livet. Uten fantastiske løgner og ublu fornektelser som et moderne samfunn ikke er forberedt på å måtte tilbakevise igjen.

Til syvende og sist er det troen på at fakta skal styre politikken som står på spill. Sosiale medier truer med å ta oss tilbake til middelalderen hvor uvitenhet slåss mot vitenskap, overtro mot tro, og hvor motstandere må dø.

Les en bok eller noe. Det er mitt beste råd.