Trussel mot menneskerettighetene?

Å bringe religion til hedninger er å underminere menneskerettighetskonvensjoner.

I MANDAGENS

Dagbladet skriver professor Terje Tvedt at trusselen om konflikter mellom ulike kulturer og religioner er et sentralt nasjonalt spørsmål. Vi vil for vår del tillegge at Norges store tildelinger til misjonærer «som skal bringe evangeliet til hedninger og stammer over hele verden» også kan ses på som en alvorlig underminering av menneskerettslige konvensjoner som Norge har ratifisert.

Da Verdenserklæringen om menneskerettigheter trådte i kraft, var fri religionsutøvelse en av de fire grunnleggende frihetene. Retten til tanke- og religionsfrihet var utvilsomt en av de viktigste forutsetningene for å kunne bevege seg fra et middelaldersk syn på verden til en moderne tenkning om menneskers likeverd, uavhengig av tro.

Fri religionsutøvelse er gjentatt i flere konvensjoner, og er, i motsetning til mange andre rettigheter, umulig for partene å reservere seg mot. Diskriminering på grunnlag av religion har vært årsak til kriger og alvorlig undertrykkelse. Problemet har vært at de ulike religiøse grupper har vurdert seg selv som innehaverne av den absolutte sannhet, og derigjennom følt seg forpliktet til å omvende folk som ikke deler deres tro.

FRI RELIGIONSUTØVELSE

innebærer at hvert individ skal ha rett til å velge hvilken tro hun skal ha, og hvorvidt hun skal tilhøre en religion i det hele tatt. Men hvor fritt er valget dersom en bestemt religion blir direkte linket til mat, vann og andre rettigheter man trenger oppfylt for å overleve? Når misjonærene tar på seg å bygge skoler og yte helsetjenester overtar de en statlig oppgave fordi staten av ulike grunner ikke er i stand til å yte tjenestene som alle barn og voksne har rett på. I bistandsektoren er det stor enighet om at alle aktører som tar på seg slike oppgaver, med egne eller statlige midler, skal være rettighetsbaserte. Det betyr at menneskerettighetene skal respekteres, fremmes, beskyttes og oppfylles. Norske myndigheter har utallige ganger uttalt at de ønsker at alt norsk utviklingssamarbeid skal være rettighetsbasert. De har også sagt at misjon og bistand ikke skal sammenblandes, men hvorfor går da så store bistandsmidler til misjonærene? Misjonene selv er klare på at deres hovedformål er å spre evangeliet. Hva med dem som ikke ønsker å høre evangeliet? Forteller misjonærene dem at de likevel har full rett på mat og utdanning? Er det ikke en smule naivt å tro at det er mulig å holde tunga rett i munnen her?

La oss ta et eksempel: Hvis innbyggerne i en muslimskdominert landsby blir tilbudt midler til brønnboring, innlegging av vann og et nytt kirkebygg, er det vanskelig å takke nei til bare det siste. Det er i det hele tatt vanskelig å takke nei til noen som tilbyr hjelp som kan hindre at barna dine dør av parasitter fra dårlig drikkevann.

NORGE STØTTER

en rekke kirkesamfunn som driver helsetjenester i Afrika. Informasjon om hiv/aids og prevensjon er en sentral del av disse tjenestene. For Plan er det for eksempelt spesielt viktig at jenter får tilgang til seksualundervisning, og at de opplyses om sin rett til å bestemme over egen kropp. Deres lave posisjon i familien og i samfunnet medfører ofte ekteskap og seksuelt misbruk i svært ung alder. Dette gjør dem sårbare overfor hiv-smitte som igjen vil kunne overføres til deres barn. FNs komite for barns rettigheter legger stor vekt på at jenter har rett til informasjon og støtte fra kvalifiserte seksualrådgivere. Erfaringer viser at flere religiøse samfunn forkynner at hiv er Guds straff, også i sammenheng med de helsetjenestene de tilbyr. For unge jenter som mest sannsynlig er blitt voldtatt, blir dette en ekstra belastning som gjør at de ikke søker «helsetjenester» som stigmatiserer dem ytterligere.

UTVIKLINGSSAMARBEID

er uten tvil komplisert, og krever i høy grad relevant erfaring og kompetanse. I hvilken grad religiøse organisasjoner søker utviklingsfaglig kompetanse framfor «riktig» tro eller religiøs bakgrunn, er det også grunn til å se nærmere på. Det er dessuten et spørsmål om statlige midler via kristne organisasjoner direkte kan motvirke Norges ønske om å oppfattes som en fredsskapende nasjon. Om NORADs logo står på en skole i et muslimsk område side om side med logoen til en norsk, kristen organisasjon, kan det i seg selv være med på å spisse religiøse motsetninger. Det er i hvert fall problematisk å hevde at det er fredsskapende.

La meg for ordens skyld understreke at vi på ingen måte konkluderer i forhold til norske, kristne organisasjoners praksis i felten. Det er likevel en rekke relevante spørsmål som bør stilles til disse organisasjonene. Det er derfor bra at Bistandsnemndas virksomhet nå skal gjennomgås av offentlige myndigheter. Det kanskje aller mest grunnleggende spørsmålet er i hvilken grad deres utviklingsprosjekter er basert på de universelle menneskerettighetene og Norges utviklingspolitiske mål, eller på deres kristne grunnverdier.