Trussel mot minoriteter

ET PAR DAGER

etter bombeatentatene i Madrid overhørte jeg en samtale mellom to damer på Oslo S: «Jeg tør nesten ikke ta t-banen lenger; når jeg må, prøver jeg å bli igjen på perrongen helt til slutt, for å få sjekket de andre som skal på».

Bildene av de mistenkte i angrepene mot tvillingtårnene i NY og togene i Madrid viser pene unge menn i vestlig klær. De fleste gir inntrykk av å ha vært svært godt integrert i det vestlige samfunn. At også amerikanere og europeere har vervet seg i Al Qaida gjør det ihvertfall ikke lettere å plukke terroristen ut fra mengden.

For mange blir nok mangelen på et klart fiendebilde utilfredstillende, og fordommer bidrar kanskje med en fattig trøst: et slag i mørket blir ikke helt meningsløst dersom det ihvertfall treffer noe som er verdt å treffe.

Dessverre, siden 11. september har flere uskyldige mennesker, også her i Norge, blitt utsatt for grovt urettferdig behandling og økt mistenkeliggjøring på grunn av deres religion, hudfarge eller opprinnelsesland. Samtidig har grensene for myndighetenes brudd på rettssikerhet, personvern og internasjonale menneskerettigheter forflyttet seg dramatisk i kort tid. Også i etterkant av Madrid-attentatene har det kommet nye forslag om økt overvåking og kontroll av muslimer og andre «mistenkelige» miljøer.

SELV OM DE NYE

«terrorlovene» representerer tap av grunnleggende rettigheter for alle i samfunnet, er det likevel minoritetsbefolkningen som er mest utsatt. Ikke fordi de er mer skyldig, men fordi det er de som får skylden.

Dette er ingen ny utvikling; Norsk historie vil altid være farget av statens tragiske overgrep mot Taterne, Sigøynerne, Jødene og Samene. Fiendebilder har altid oppfylt sin funksjon, selv om fiendene byttes ut med tiden.

I går, 21. mars, var FNs internasjonale dag mot rasisme og diskriminering. Dagen ble opprettet i etterkant av drapet på 69 demonstranter i Sør Afrika under en demonstrasjon mot apartheidregimets «pass laws» i 1960. Disse lovene la noen av premissene for apartheidregimets overvåkning og kontroll av den øvrige befolkningen.

Selv om apartheidregimet er borte for lengst, står denne dagen fortsatt som en advarsel mot løgnen om trygghet bygd på polarisering og mistenkeliggjøring langs etniske skillelinjer. Utfordringen vi står ovenfor i dag er hvordan møte frykt og usikkerhet med fornuft. Hva slags samfunn er det vi ønsker å beskytte mot terroren? Det hjelper lite å se seg rundt på perrongen dersom toget allerede er gått.