ET PAR DAGER

etter bombeatentatene i Madrid overhørte jeg en samtale mellom to damer på Oslo S: «Jeg tør nesten ikke ta t-banen lenger; når jeg må, prøver jeg å bli igjen på perrongen helt til slutt, for å få sjekket de andre som skal på».

Bildene av de mistenkte i angrepene mot tvillingtårnene i NY og togene i Madrid viser pene unge menn i vestlig klær. De fleste gir inntrykk av å ha vært svært godt integrert i det vestlige samfunn. At også amerikanere og europeere har vervet seg i Al Qaida gjør det ihvertfall ikke lettere å plukke terroristen ut fra mengden.

For mange blir nok mangelen på et klart fiendebilde utilfredstillende, og fordommer bidrar kanskje med en fattig trøst: et slag i mørket blir ikke helt meningsløst dersom det ihvertfall treffer noe som er verdt å treffe.

Dessverre, siden 11. september har flere uskyldige mennesker, også her i Norge, blitt utsatt for grovt urettferdig behandling og økt mistenkeliggjøring på grunn av deres religion, hudfarge eller opprinnelsesland. Samtidig har grensene for myndighetenes brudd på rettssikerhet, personvern og internasjonale menneskerettigheter forflyttet seg dramatisk i kort tid. Også i etterkant av Madrid-attentatene har det kommet nye forslag om økt overvåking og kontroll av muslimer og andre «mistenkelige» miljøer.