Trusselen fra enfoldet

Mandag 5. april innleder Riksteatret sin landsdekkende turné på Jessheim kulturhus med den nye, flerkulturelle versjonen av «Folk og røvere i Kardemomme by».

Eller rettere sagt: Det som framvises er ikke noe «nytt», men snarere noe gammelt. Riksteatersjef Ellen Horn har til uka premiere med den hittil mest naturtro versjonen av Thorbjørn Egners klassiske teaterstykke fra 1955.

Det er nemlig ikke slik at Egner «vil ha snudd seg i sin grav» over å ha en politimester Bastian fra Burkina Faso (Issaka Sawadogo), slik NTB antydet sist uke. Snarere vender Horn og Riksteatret nå tilbake til teaterstykkets afrikanske røtter. Det var nemlig i Marokko det hele startet, da Egner med familie i 1949 fikk reisestipend fra Tegnerforbundet.

Ikke bare arkitektur, kameler og palmer er hentet derfra. Det er hele den mellommenneskelige stemningen i den arabiske medinaen i Fez som var inspirasjonen til den hyper-sosialdemokratiske tonen i dette «norskeste» stykket for barn, slik Egner selv forklarer det i sin egen, lite kjente bok «Et selvportrett» (1984):

I Marokko opplevde Egner-familien «fra første dag en enestående gjestfrihet og interesse. De unge fikk lett kontakt med marokkanske ungdommer. De ble buden hjem til deres familier, og vi foreldre ble buden med, ble hjertelig mottatt...»

Riksteatrets «Folk og røvere» skal nå i Mangfoldsåret 2008 vises i 70 byer over hele landet. Oppsetningen i seg selv er nærmest revolusjonær, i disse maidager 40 år siden opprøret i Paris, siden den etter et halvt århundre endelig får fram den mangfoldige bakgrunnen.

I sum sier dette noe avgjørende om vårt samfunn. Det ene ligger i at «norske» symboler har det med å være langt mer internasjonale enn det vi blir fortalt. Vi trenger ikke noen «nytt og eksotisk» for å bli globale og mangfoldige. Norsk kultur har vært utadvendt hele tida.

Les bare Snorre Sturlasson fra 1200-tallet. I Snorres «Edda» skriver han innledningsvis om hvordan jorda i Asia og Tyrkland «er vakrere og bedre på alle måter der enn andre steder». Og «også menneskene der står høyere, og er adlet med gaver av enhver art, visdom, styrke, skjønnhet og all slags kunnskaper».

I Snorres «Kongesagaer» gir han samene en sentral rolle. Harald Hårfagres favorittkone, og stammor til den norske kongerekka, er den samiske kvinnen Snøfrid. Som Hårfagre møtte da han av ble invitert med inn i en samisk gamme i dagens Oppland.

Og det var samiske Finn som med sitt skudd knuste buen til Einar Tambarskjelve. Og hvorfor falt Olav den hellige under slaget på Stiklestad? Jo, fordi hans banemann Tore Hund hadde alliert seg med samene og fått så gode reinskinnskofter.

Vi har altså vært mangfoldige hele tida. Slik Henrik Wergeland, som vi i år feirer 200-årsdagen til, får fram da han forklarer hvorfor han i 1839 begynte kampen for jødenes adgang. En dag husket han det vennlige møtet i Paris med to marokkanske jøder: «Jeg erindret iblant annet hvert ord, jeg hadde talt med dem om deres stilling i Marokko, og at de hadde sagt, at den var tålelig imot flere kristne land. Tanken om jødenes stilling hos oss var den neste. Jeg fant den skjendig.» Kanskje ikke så overraskende at Wergeland noen år seinere døde som «en Allahs opriktige Dyrker», ifølge ham selv.

Henrik Ibsen æret på sin side sitt møte med Italia og «Sydens skjønnhet», et møte han mente la grunnlaget for hele hans videre diktning. Mens Fritjof Nansen i «På ski over Grønland» (1890) påpeker at nordmennene «må i en forholdsvis sein tid ha lært kunsten å bruke ski av lapper og finner, som igjen er en hovedgren av de folk der har de opprinnelige ord». Samene har æren for at skibruken ble innført i Norge, ifølge Nansen. Han tok da også med samer da han krysset Grønland, slik at samiske Samuel Balto krysset øya først på ski.

Norge trenger altså ikke innvandrere, globalisering eller noe Mangfoldsår for å være flerkulturelt. Det har landet vært hele tiden. Det nye er derimot at vi ikke kjenner til eller er stolt over disse komplekse historiene.

Og mange nordmenn har en ukjent, kompleks bakgrunn: Åge Aleksandersen er en av «de reisende», også kalt tatere – noe som har preget hans virke. Avgjørende for å forstå landeplager som «levva livet» og «mykje lys og mykje varme». Og hva med den blonde supermodellen Vendela Kirsebom? Hun er ikke bare «halvt muslim», ved at hennes far er fra Istanbul. Hun har selv sagt at «jeg likner på ham» og har sitt utseende fra sitt tyrkiske opphav. Slik henger også verden sammen.

Det handler bare om å gå til originalkildene på nytt, åpne øynene og lese historien og samtida med mindre enfoldige briller enn tidligere. Slik ærer vi Norge ved å få fram landets komplekse fortid, istedenfor å nedvurdere landet ved å framstille det som homogent.

Det har det siste året vært en kjent øvelse blant intellektuelle å latterliggjøre Mangfoldsåret, som foreslått av kulturminister Trond Giske og slik det nå gjennomføres under Bente Møller. Men dette tiltaket er noe av det største som har skjedd Norge i nyere tid. Vi sier som Michelle Obama: «For første gang er vi stolt av landet vårt».

Det er den feilaktige myten om det multikulturelle som noe «nytt» fra etter 1970-tallet, som er vår fredelige framtids største fiende. Ideen om «det nye» ved kulturell kompleksitet er det fremste argumentet for anti-mangfoldskreftene som vil bevare Norge «rent og hvitt». Når selv skolebøker, medier og akademikere støtter opp under dette, styrkes argumentene til de som vil ha slutt på «det multikulturelle eksperimentet» – som i tilfelle har vart siden Hårfagres tid.

Noen av dem som kjemper mest iherdig mot en mer nyansert framstilling, er enkelte akademikere. Flere har mye å forsvare. Hadde det vært opp til eksempelvis historieprofessorene Øystein Rian og Jan Eivind Myhre, ville norske barn aldri fått vite om Egners marokkanske påvirkning. Riksteatrets oppsetning er slik totalt unødvendig, fordi, som Myhre skriver i internbladet Historisk Tidsskrift: «Jeg har ennå ikke påtruffet noen som mener kakao dyrkes på Jæren.» Egners komplekse historie latterliggjøres og er ikke «interessant i denne sammenheng».

HT-redaksjonen argumenterer mot at mer vekt skal legges på overgrepene mot samene, siden «samene er ikke særlig rause mot kvenene». Norsk slavehandel bør ikke omtales, fordi «muslimene» skal ha vært verre. Og flerkulturelle Grünerløkka er ikke blitt populær takket være innvandrerne, siden de «bor lenger øst og sør». Æren for trendy Grünerløkka gis nå til «hippe, unge, norske byboere».

Slik kan det gå når fortid og nåtid vrenges i en moderne utgave av akademisk fremmedfiendtlighet. Hadde tillitsvalgte i Fremskrittspartiet kommet med liknende uttalelser, ville de blitt ekskludert eller kritisert, også av sine egne.

Heri ligger vår største utfordring i Mangfoldsåret 2008: Å integrere de gamle, enkle nasjonaltankene om Norges historie med vår komplekse fortid og nåtid.

•Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud er i disse dager ute med pocketutgaven av «Norge – et lite stykke verdenshistorie» (Cappelen 2005/2008), med et nyskrevet forord om veien videre etter Mangfoldsåret.