Etter at den norsksomaliske samfunnsdebattanten og forfatteren Amal Aden skrev en kronikk om innvandrere som skyver religionen foran seg for å slippe å jobbe, har ikke truslene latt vente på seg. Aden opplyste til media at hun har mottatt 322 trusler – mange grove – og alvorlige drapstrusler. Hun bør steines, gruppevoldtas og drepes.

Aden nevner at truslene sannsynligvis er fra somaliere som bor i utlandet, fra diaspora-miljøer i vestlige land, og ikke bare norsksomaliere. Ifølge Aden har dette noe sammenheng med at en rekke somaliske nettsteder oversatte kronikken til somali, men la bevisst inn feil for å oppildne folk der ute. Dette er mennesker som ikke har noen som helst innsikt i den norske integreringsdebatten.

Det er ikke første gang Aden blir truet når hun uttaler seg i offentligheten og deltar i viktige debatter om integrering og mangfold.

Hun og familien har allerede i mange år levd under konstante trusler fra mennesker som ønsker dem vondt.

Hun har opplevd å bli fysisk angrepet på en t-bane stasjon, og hun har også blitt truet på grunn av sin legning av en hatideolog som senere ble frikjent av det norske rettssystemet for det forholdet.

Det er omfanget av truslene som er nytt denne gangen. Nok er nok. Dette er uakseptabelt.

• Les også Dagbladets leder: «Ytringsfrihet uten trusler»

Slike trusler er ikke bare en direkte fare for Amal Aden, hennes familie og nærmeste, men også en fare for ytringsfriheten vi har i Norge. Vi skal aldri akseptere at mennesker skal ties i hjel.

Kreftene som ønsker å legge lokk på problemer og utfordringer i diverse miljøer i samfunnet, skal ikke vinne. Er du uenig, så ta til motmæle. Du kan nyansere bildet, eller påpeke det faktum at norsksomaliere, eller norske muslimer generelt, ikke er en homogen gruppe. Er du uenig, så send tilsvar til avisen eller gå i dialog med Aden.

Å sende anonyme drapstrusler til skribenten er ikke bare kriminelt, men også usselt og feigt. Vi kan fint leve med uenighet, men ikke trusler.

Det blir som Voltaire-biografen Evelyn Beatrice Hall sa: «Jeg er uenig i det du sier, men skal forsvare til min død din rett til å si det.» Dette er hva ytringsfriheten grunnleggende sett handler om: Ytringer møtes med motytringer.

Vi finner det også urovekkende at rettssikkerheten til samfunnsdebattanter som Amal Aden ikke blir ivaretatt godt nok. Aden sa senest i fjor i VG at politiet har bedt henne om å dempe seg i det offentlige rom, ligge lavt, og ikke provosere så kraftig i sine offentlige ytringer.

Det er ikke Aden som skal dempe seg. Det er de som truer. De må slutte med trusler og sjikane øyeblikkelig og det bør få seriøse og alvorlige konsekvenser.

Dette må politiet og påtalemyndighetene ta tak i langt større grad. Justisministeren og andre sentrale justispolitikere har også et ansvar for å sette dette på dagsorden.

I den nevnte kronikken gir Aden to eksempler på innvandrertyper som ikke ønsker å integrere seg. «Fadumo» er ifølge Aden av somalisk opprinnelse og kvinne i 30-årene, som ikke ønsker å forsørge seg selv og har generell forakt for det norske samfunnet og norske verdier.

Aden nevner også en mann med et reaksjonært og bakstreversk kvinnesyn. Begge personer bruker islam og kultur for å unnskylde sitt manglende ønske om å integrere seg i og forakt for det norske samfunnet, dets lover og dets verdier. Men de har stor sans for den hjelpen de får fra NAV og andre instanser.

«Fadumos» holdninger er bare med på å forverre den lave arbeidsdeltakelsen til norsksomaliere som er et reelt integreringsproblem som bør tas på alvor. Hvis man har evnen til å forsørge seg selv, er det uakseptabelt å la være å jobbe bare fordi man ikke ønsker det. Man kan heller ikke bruke religion og kultur som argument for å slippe.

Vi lever i et velferdssamfunn som er bygget på tillit, rettigheter og plikter. Vi har alle plikt til å opprettholde det sikkerhetsnettet som velferdsstaten er for dem som faktisk trenger det. Det er på grunn av vårt bidrag til å finansiere velferdsstaten at alle har tilgang til blant annet utdanning og helsehjelp.

Flere av oss jobber med integreringsarbeid i det daglige. Vi møter på mennesker som har et brennende ønske om å bidra til Norge AS, men som blir sendt fra kurs til kurs, fra en praksisplass til en annen. Mennesker som ønsker lønnet arbeid, men som får ikke følelsen av å være selvforsørgende og tjene sine egne penger.

Vi møter mennesker som har høyere utdanning fra hjemlandet, men som møter på utfordringer med å få seg relevant jobb. Vi har møtt på mennesker som har sendt hundrevis av søknader uten å bli innkalt til et eneste jobbintervju, og mennesker som har møtt på diskriminering i det norske arbeidslivet.

Mennesker som bor i et mottak og venter på å få svar på asylsøknaden sin. Mennesker som i den tiden ønsker å bidra til samfunnet og ønsker å starte sin integreringsprosess.

I tillegg lever mange i en usikkerhet om at man kan bli fritatt oppholdelsestillatelsen. Det går selvsagt utover både motivasjon og fremtidshåp. Vi finner nyheten om at 1600 somaliere risikerer noe slikt alarmerende.

Dette vil gå ut over barn som er født og oppvokst i det norske samfunnet, og mange mennesker som ser på det norske samfunnet som sitt eneste hjem. Hva gjør dette med menneskers ønske og motivasjon til å integrere seg? Med følelsen av tilhørighet? Dette er relevante og viktige spørsmål å stille i integreringsdebatten.

Når man i tillegg får «ukjent fødested» på passet, så øker bare følelsen av å bli ekskludert fra samfunnet. Da er man ikke fullverdig norsk statsborger. Man føler seg som en annenrangs borger og ikke likeverdig til alle andre. Alt dette hemmer også integreringen av mennesker, på samme måte som «Fadumo» og den reaksjonære mannens holdninger gjør. Det er tydelig at dette handler også om manglende inkludering fra storsamfunnets side.

Noen av de som signerer dette oppropet, kan til tider være uenig med Amal Aden, men denne saken handler om at vi som medmennesker ønsker at du skal bli møtt med respekt, toleranse og saklighet uansett hvor du befinner deg i Norge. Trusselen mot Amal Adens ytringsfrihet er i grunn en trussel mot alles ytringsfrihet. Vi må alle slå ring rundt mennesker som Amal Aden i en slik situasjon.

• Firdawsa Ahmed, selvstendig næringsdrivende
• Warsame Ali, forsker
• Luul Hassan Kulmiye, selvstendig næringsdrivende, tolk, utdannet sykepleier, språkveileder på tolkeutdanning og menneskerettsaktivist
• Said Damey. miljøarbeider i Sunndal kommune og lokalpolitiker (Ap)
• Ifrah Mohamoud, førstekonsulent
• Faduma Mohamud, student i statsvitenskap ved UiO
• Marian Hussein, teamleder Unicare AB og lokalpolitiker (SV)
• Mohamed Abdi, utdannet adjunkt og masterstudent ved UiO
• Umalkheir M. Saed, sosionom
• Nimmo Elmi, doktorgradsstudent ved Linköpings universitet
• Hani Hussein. Studerer Afrikastudier ved NTNU
• Saad Y. Hashi, gründer og selvstendig næringsdrivende
• Rakia Bihi, statsvitenskapsstudent ved Høgskolen i Sør-Øst Norge
• Hibak M. Yusuf, Regional Coordinator, Fontes Foundation
• Ugaaso H Barre, masterstudent ved HiOA
• Ayan B Sheikh-Mohamed, medisinstudent ved Universitetet i Bergen
• Fauzia Hashi, Utdannet i mikrobiologi og flerkulturrell forståelse. Familierådgiver og veileder, Risør kommune
• Sundus Osman, lektor
• Bara Jama, barnehagelærerstudent, HiOA
• Fathia Kalif Musse, miljøterapeut i Oslo kommune
• Jamal Diriye, miljøarbeider og tolk. Barnevernsstudent ved HiOA
• Hibo Ismail Ahmed, økonom
• Hibo Mohamed Abdi, student og lokalpolitiker (Ap)
• Habon Beegsi, student ved Westerdals Oslo ACT
• Sakarariye M Mohammed, økonom