Trusselen mot demokratiet er tausheten

Fordomsfulle begreper brukes hele tiden i mediene. Ikke engang at Jens Stoltenberg kan sitte i Først og sist på NRK og si «krøpling», får n oen til å reagere, skriver Berit Vegheim.

ET SAMFUNN SOM

rangerer menneskeverdet ved å gi ulikt rettslig vern og oppmerksomhet til marginaliserte og utsatte grupper i befolkningen, har avgjort et stort demokratisk problem. Min påstand som skal underbygges her, er at dette er tilfellet i Norge.

Stopp Diskrimineringen er i gang med å kartlegge hvilke temaer og hvilke befolkningsgrupper man har/ikke har fokus på i menneskerettighetssammenheng (heretter forkortet MR) i lovverk, i offentlige dokumenter, i offentlig debatt, i forskning og undervisning, i nasjonale rapporter om MR og i institusjoner og organisasjoner som jobber spesielt med MR-spørsmål. La meg presentere noen tydelige trekk.

Stopp Diskrimineringen har som formål å arbeide for en lov mot diskriminering av funksjonshemmede, og vår kartlegging viser først og fremst hvordan denne gruppen behandles i MR-sammenheng. Men siden vi snakker om en av de mest utsatte og sårbare befolkningsgrupper når det gjelder spørsmål om fordeling av makt, innflytelse og nødvendige ressurser som muliggjør aktiv deltakelse i politikk og på alle andre arenaer av betydning i samfunnet, bør kartleggingen ha genuin interesse for alle som hevder å kjempe for demokratiets sak. Bildet som avtegner seg er så entydig at det bør vekke allmenn uro.

LA OSS STARTE

med lovverket som viser hvilke grupper samfunnet vil gi rettslig vern mot diskriminering. I straffelovens § 135a («rasismeparagrafen») og § 349a (som forbyr diskriminering ved tilbud av varer og tjenester), i husleieloven, i borettslagsloven og i forslaget til ny alkohollov er følgende kjennetegn identifisert som relevante i forhold til vern mot diskriminering: trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, person eller gruppe på grunn av homofil legning, leveform eller orientering.

I borettslagsloven og husleieloven er rase tatt ut, og språkkunnskap er kommet inn.

Lovverket viser at våre lovgivere på Stortinget ikke erkjenner at funksjonshemmede diskrimineres. Utestedsdiskriminering er f.eks. blitt et kjent fenomen, men hvem vet at dørvakter ofte ikke slipper inn folk som ser annerledes ut, og siden det ifølge norsk lov er tillatt, har vi ingen ting å true med. Unntaket er arbeidsmiljøloven, men da skal man huske at det måtte et EU-direktiv til for at funksjonshemmede fikk det vernet mot diskriminering andre utsatte grupper hadde hatt i flere år.

HVA SÅ MED

offentlige dokumenter som omhandler MR-relaterte spørsmål og legger premissene for den politikken som føres?

Verken NOU 2003:19 Makt og demokrati , NOU 1999:27 Ytringsfrihet bør finde sted eller de to følgende stortingsmeldinger, St.meld. nr. 42 (1999-2000) og St.meld. nr. 26 (2003-2004) Om endring av Grunnlovens § 100 , NOU 1999:26 Konvergens - sammensmelting av tele-, data- og mediesektorene eller NOU 2000:14 Frihet med ansvar , nevner funksjonshemmede. Det er åpenbart at utredere og regjering ikke finner hensynet til gruppen relevant når man skal legge premisser i politikken om helt grunnleggende menneskerettigheter. Listen kunne vært gjort uendelig, men jeg har valgt ut noen ferske eksempler.

Det synes å være en «tradisjon» i Norge for at tunge offentlige utredninger og andre politiske dokumenter behandler store og viktige samfunnsspørsmål uten å analysere konsekvensene for denne delen av befolkningen. Funksjonshemmede bortdefineres og behandles som en sosialpolitisk kategori i egne dokumenter. I disse dokumentene sies det masse fint om at samfunnet må endres, noe som er og forblir umulig så lenge både målene og gruppen er glemt når politikken på et område skal utformes.

ET FERSKT EKSEMPEL:

Rett etter at regjeringen uttaler i St.meld. nr. 40 (2002-2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer at: «Hensynet til personer med nedsatt funksjonsevne må bli en tydelig premiss i utviklingen av stortingsmeldinger og plan- og budsjettdokumenter», legger den fram den forannevnte Om endring av Grunnlovens § 100 , som altså ikke nevner gruppen med et ord.

Nok en solid bekreftelse på at det bare er fine ord som skal styre politikken overfor funksjonshemmede. Dette blir forsterket av at offentlighetens søkelys ikke er rettet mot kritikken av politikken på dette området, jf. den øredøvende stillheten som har rådet om det viktigste politiske dokument om funksjonshemmedes situasjon noensinne, utredningen NOU 2001:22 Fra bruker til borger .

DERSOM MAN SER

på hva som tas opp om diskriminering i de til enhver tid pågående debatter i offentligheten, er bildet like entydig. Alle som deltar i debattene som politikere, akademikere og andre fremtredende opinionsledere, har samme agenda når det gjelder hva diskriminering er og hvem som diskrimineres. Funksjonshemmede nevnes aldri når disse setter dagsorden.

Også i kritikken av medienes rekruttering er fokuset utelukkende rettet mot kjønn, etnisitet og alder.

Og hva med begrepsdebatter som har vært så populært de siste år? Diskriminerende og fordomsfulle begreper som «invalid», «lenket til rullestolen» og «funksjonsfrisk» (som om vi var syke) brukes hele tiden i mediene, og ingen reagerer på det. Ikke engang at Jens Stoltenberg kan sitte i Fredrik Skavlans Først og sist på NRK og si krøpling, får de ellers så lett antennelige «vokterne» av demokratiet til å reagere.

Når UD legger fram sin rapport om menneskerettigheter for 2002, kan vi lese om i diskriminering i kapitlet om toleranse og likeverd. Funksjonshemmede er derimot plassert under kapitlet «Liv og helse».

I LÆREPLANENE

og i undervisningen om MR (jf. kartlegging foretatt i regi av Læringssenteret) ser vi det samme skjeve fokuset. Heller ikke de institusjoner som har spesielt ansvar for å overvåke MR, ser ut til å være i stand til å utvide samfunnets bevissthetsnivå.

Stopp Diskrimineringen er glad for at det i Norge er et høyt bevissthetsnivå når det gjelder diskriminering av grupper i befolkningen. Men vi vil advare mot det vi opplever som tydelige statusforskjeller mellom diskriminerte grupper.

Det kan se ut som at de som ønsker å fremstå som demokratiets forkjempere og voktere, også i Norge opererer med en rangstige der funksjonshemmede befinner seg på bunnen sammen med noen andre som heller ikke blir nevnt og savnet i det offentlige rom. Funksjonshemmedes mangel på alliansepartnere forteller sitt klare språk om denne rangeringen.

DET ER GRUNN

til å minne om at et samfunn ikke blir mer sivilisert om det bekjemper diskriminering av en eller noen grupper, så lenge det stiller seg likegyldig til og tillater diskriminering av andre. Det er ingen kunst å holde et høyt bevissthetsnivå omkring urett begått mot en gruppe så lenge alles oppmerksomhet er rettet mot behandlingen av denne gruppen.

Det som er en virkelig prøve for demokratiet er hvorvidt samfunnet klarer å identifisere hvilke grupper som er diskriminerte, fange opp tausheten rundt dem som er ekskludert og gjøre noe med det. Det klarer ikke det norske samfunn ennå - verken eliten eller de brede lag.