Trygdebeistets hevn

I boka om sin syke mor trekker Mímir Kristjánsson samfunnets tapere fram i skarpt lys.

PÅ TOPP: Mímir Kristjánssons bok om mora er blant hans aller beste, mener anmelderen. Foto: KRISTIAN RIDDER-NIELSEN
PÅ TOPP: Mímir Kristjánssons bok om mora er blant hans aller beste, mener anmelderen. Foto: KRISTIAN RIDDER-NIELSENVis mer

Det er en utbredt oppfatning at det er en skam å være trygda, altså å motta støtte når man selv ikke holder tritt med kostnadene, å få hjelp når man er syk, utslitt og hjelpeløs. Hvorfor det?

Det er lite vi vet om hverdagen til de såkalte «naverne» der de strever med utfordringer mellom legebesøk, kontroller og ydmykelser. Offentligheten har en blindflekk, bortsett fra den jevne strømmen av mer eller mindre subtil utdriting av disse taperne i samfunnets nederste sjikt.

Og det er dette sjiktet Mímir Kristjánsson trekker fram i skarpt lys, dette som fra høyrehold karakteriseres som «trygdebølgen» og «trygdeeksplosjonen».

Han siterer Bjarne Brøndbo fra DDE, som snakker om «å velge NAV som hovedarbeidsgiver» mens FrP illustrerer NAV-klienter med «ungdom som ligger og sover midt på dagen med en halvspist burger på magen».

Skriv mindre!

Multi-talentet Mímir Kristjánsson er bare 33 år gammel, men allerede en uhyre produktiv aktør i alle kanaler. Den halvt islandske Rødt-politikeren var lenge nøkkelfigur i Klassekampen-suksessen, han deltar i alle slags mediejippoer og stiller nå som ordførerkandidat i Stavanger. Han er en viktig bidragsyter i å heise partiet opp fra Stalin-skyggenes dal og gjøre det politisk relevant i vår tid.

I løpet av 8 år har han utgitt hele 7 bøker. De er alle ganske små og av høyst vekslende kvalitet – fra det klokt fornøyelige til det platt, banale og uinspirerte. Heldigvis hører årets bok til i det øvre sjiktet, Mímir er igjen på topp. Tips: Skriv mindre!

Som i den svært gode boka «Frihet, likhet, Island», bygger han igjen en rammehistorie som lar ham ta alle de avstikkerne han trenger for å formulere et skarpt politisk budskap. Rammen her er to hjemreiser og en alvorlig nyresvikt, og dette blir bakteppe for tvisynte grublerier om skammen rundt det å være trygda og politikernes stadige varskurop om at samfunnet ikke vil makte å bære alle som ikke kan bære seg selv. Boka setter kostnadene til NAV-klienter opp mot hvitsnippenes underslag, som er et større pengesluk for samfunnet. Det finnes ikke noe ord for det, slik vi har «naving». Ingen snakker om «snipping», sier Kristjánsson med sitt skjeve smil.

Mímir unnfanget

Mora hans heter Marit Wilhelmsen og er altså trygda. Hun fikk de første signalene om problemer i livmorhalsen allerede da hun var 30, og historien om hvordan Mímir ble unnfanget er helt herlig:

«Mamma ville ikke ha barn med kineseren som nistirret på rumpa hennes. Hun ville hjem. På bussen fra legekontoret i Beijing, der hun hadde fått siste oppdatering på tilstanden i livmoren, fikk hun plutselig øye på en vestlig mann hun ikke hadde sett før. Han var tynn i håret, tynn i kroppen og hadde store, isblå øyne. [...] Det var nå eller aldri. Mamma reiste seg fra setet sitt, stavret seg fram i bussen og prikket den fremmede på skulderen: «Hei, du kunne ikke tenke deg å bli far til barnet mitt?» Fra da av hadde det vært de to, mamma og den lille islendingen som nå satt overfor meg på pizzarestauranten ...»

Litterært vellykket

Boka gir glimt fra moras bakgrunn, et broket yrkesliv og kvinnene bakover i slekta. Om morfar Wilhelmsen får vi bare vite at han drakk. Teksten balanserer djervt på linjen mellom det utleverende og det kjærlige.

Marit er fryktelig masete, en utvilsom belastning for omgivelsene. Hun er pretensiøs og later som hun er finere enn hun er, kjører bil mens hun nesten sovner og røyker hele tiden. Hun ringer og ringer og hater å være alene: «Når skal du flytte hjem?»

I tillegg til mamma Marit møter vi husvennen Charly, også han trygda etter slitasjeskader fra arbeid på oljeplattformer, og venninna Anne, også trygda, gift med Arild, også trygda, og deres sønn Thomas, som «det er noe feil med». Kristjánsson er drivende god til å portrettere Charly og Anne med humor og respekt, uten å henfalle til sosialpornografi eller skjønnmaling. Også skildringen av bikkjene som har ledsaget Marit gjennom livet er litterært glimrende.

Trygdebeist

Det kan virke litt underlig at Mímir Kristjánsson underspiller forbindelsene til ytre venstre, men det er kanskje et snedig triks for å nå ut til flere enn hjemmesupporterne.

Likevel savner jeg detaljer i moras bakgrunn. Vel er hun barn av det stavangerske småborgerskap, men hun dro altså til Kina for å lære seg språket som snakkes rundt proletariatets Fyrtårn. Kristjánsson forteller om hennes «klassefall», helt ned til bunnen, under proletariatet, men jeg savner noen flere glimt fra hennes tross alt levde liv. Hun blir nok litt mer trygdebeist enn fortjent..