Trygg mat i Norge?

Mat har i den senere tid vært en het potet både i media og i den politiske debatten. En kan sakse ut adskillige spaltemetere med reportasjer, debatter og leserbrev bare om «veterinæravtalen» og «hvem gjør Norge billigst». Til syvende og sist dreier det seg om maten vi skal spise. Og mat ser ganske anderledes ut, når stedet en betrakter det fra er Paris, og ikke Oslo eller Bygde-Norge.

Mange begreper har blitt blandet sammen i denne debatten, og annet er vel ikke å vente når emnet er føda vi putter i oss, og til syvende og sist henger egentlig også «veterinæravtalen» og «hvem gjør Norge billigst» sammen. Det er underlig at en så teknisk preget avtale som veterinæravtalen, skal vekke så mye oppstyr og endog bli et «være eller ikke være» for noen i politikken. Avtalen er primært en avtale om hvilket teknisk kontrollregime flyten av animalske næringsmidler skal påvirkes av. Avtalen angår handelen innen EU/EØS-landene, selv om såkalte ekvivalensland også kommer inn under samme kontrollregime. I diskusjonene blandes likevel ofte en rekke andre ladede begreper inn i matdebatten, som genmanipulering, veksthormoner, matsminkedirektiver m.m. Mindre forvirrende blir ikke debatten av at det ofte er fremtredende fagfolk som leder an på begge sider. Men en skal ikke glemme at fagfolk, selv om de har en posisjon i mat- og helsebyråkratiet, også kan være politiske mennesker. Den viktigste smitteveien for en del av de alvorlige matbårne sykdommene i dag, er ikke maten som krysser grenser, men mennesker som er ute på reiser.

Dersom gjennomføringen av veterinæravtalen skal medføre en reell trussel mot folkehelsen, i forhold til dagens situasjon, må ett av følgende punkter oppfylles:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Volumet av animals-ke næringsmidler som importeres fra EU/EØS må øke betydelig.

Kontrollen må bli vesentlig dårligere.

Kvaliteten på det som importeres må bli vesentlig dårligere.

Det er ingen grunn til å tro at gjennomføring av avtalen i dramatisk grad vil påvirke mengden av mat som vil bli importert. WTO-avtalen om tollsatser på landbruksprodukter, som skal reforhandles i 1999, vil derimot dramatisk kunne endre volumet av mat som blir importert. Dette vil i vel så stor grad gjelde import fra land utenfor EU/EØS-området, og da vil det fortsatt være grensekontroll. Men det blir en helt ny debatt.

Om man skal kunne si at kontrollen blir dårligere enn før, så kan man ikke bare se på kontrollregimet slik det var og slik det blir, men også på hvordan kontrollen har vært praktisert. En skal ikke ha mye innsikt i hvordan importkontrollen har vært tidligere, for å vite at dette er en sektor som har vært sørgelig underprioritert. I tidligere tider har både bemanningen vært for liten og de fysiske forhold for dårlige til at det har kunnet bli gjennomført en betryggende importkontroll på vårt desidert største importsted for mat i Oslo. I en repor-tasje i Næringsmiddeltilsynets eget blad Nærkontakt har dette blitt viet adskillig plass. Veterinæravtalens komme har gjort at det allerede over tid har vært en opptrapping av innsatsen på denne sektoren, og man står nå bedre rustet enn noen gang før til å foreta en rettet kontroll innenfor rammen av det som avtalen tillater. Det pågår nå en rekke kartleggingsprogrammer, som i et helt nytt omfang vil kunne dokumentere den hygieniske og helsemessige kvaliteten både av norsk og importert mat.

I en kronikk i Dagbladet 26. oktober skriver Bakken og Sørensen i Forbrukerrådet at det nye kontrollregimet ikke er å forebygge, men å reparere en skade som allerede er skjedd. Det de helt ser bort fra i dette, er at det faktisk skjer en kontroll i avsenderlandet. Å stoppe varene på grensen har ikke så mye med forebygging å gjøre, men det å ha et godt kontrollregime som omfatter hele varekjeden, det er et prinsipp som virkelig hjelper.

Nå er det slik at mange har liten tillit til den kontrollen av mat som foregår utenfor egne grenser (dette gjelder begge veier). Men fra et ståsted midt i EU ser tingene litt anderledes ut. Både ved å følge med i media og gjennom samvær med franske venner og naboer, så oppdager man at franske forbrukere er minst like opptatt av helse, trygg mat, fravær av uønskede stoffer i maten, som det den norske forbrukeren er. Og ved kontakt med fagfolk og offentlige kontrollorganer gjennom arbeidet, vil man oppdage at de like samvittighetsfullt som sine yrkesbrødre i Norge prøver å oppfylle forbrukernes forventninger og krav.

Jeg skal ikke unnlate å nevne at vi på grunn av våre naturgitte forhold har et mindre smittepress av en del matbårne sykdommer i Norge, sammenlignet med land lenger sør, herunder også Frankrike. Men dette er både myndigheter og forbrukere i høyeste grad oppmerksomme på, og det gjøres en samlet innsats for å redusere skadevirkningene.

Da alt oppstyret omkring kugalskap brøt løs i 1995, medførte dette en nedgang i forbruket av storfekjøtt på 20 % i Frankrike. Det er dramatisk for en samlet bransje, og sett i ettertid var det på mange måter en medieskapt krise. Det var meget få utbrudd av BSE i landet, og ingen som forårsaket sikre tilfeller av den fryktede sykdommen CJS hos mennesker. Året etter var nedgangen i forbruket fortsatt rundt 10 %, men i år vil franskmenn spise mer storfe enn «førkrisenivå».

Hvordan klarte de å snu denne negative utviklingen? I løpet av meget kort tid klarte myndigheter, produsenter, slakterier, foredlingsbedrifter og handelen å gjennomføre et system for sporbarhet av alt storfekjøtt. Både i den lokale slakterbutikken såvel som i kjøttavdelingen på supermarkedet henger det et sertifikat som viser hvor dyret som selges er født og oppdrettet, om det er ku, kvige, oksekalv eller okse samt hvor og når det er slaktet. Systemet ble operativt fra slutten av 1997, og skal fra år 2000 gjelde i hele EU. Gjennom en bevisst innsats fra hele verdikjeden fikk forbrukeren tillit til systemet, og en streng kontroll sikrer at det ikke blir brudd på denne tilliten. Slik kan den franske forbruker gå og handle kjøtt i sikker forvissning om at det er ekte fransk-produsert og hverken inneholder veksthormoner eller er fra dyr med BSE. I Norge vet en ikke engang om storfekjøttet en kjøper er ku eller okse.

Hva har så dette med å «gjøre Norge billigere»? En tilsvarende debatt ville aldri ha funnet sted i Frankrike. Alle kjedene forsøker å oppnå forbrukerens gunst, og de kan ha gode tilbud på pris også. Men ingen vil være billigst. Forbrukeren skal jo kunne velge kvalitet, og det er et stort utvalg av priser og kvaliteter. En kan gjerne betale dobbel pris for samme type vare; men da er også kvaliteten merkbart bedre.

Når våre fire kjeder hjemme i Norge skal opptre som importører, hva er det da de spør etter? Det synes som om enkelte tror at kvalitet kan løsrives fra pris. Og dersom en går ut i det europeiske varemarkedet og spør etter billig vare... ja, så er det det en får.

Om man er villig til å betale for kvalitet og kjedene satser på import fra produsenter med god trygging av matsikkerheten, så vil man også i Norge kunne nyte trygge og mer varierte næringsmidler også etter at veterinæravtalen er gjennomført, med et kontrollregime som legger et større ansvar på den enkelte aktør i markedet. Og dersom det skulle gå galt, så skyld ikke på leverandøren ute i Europa, men spør hvilke krav importøren stilte, og hva han gjorde for å sikre at kravene ble oppfylt.