«Trygge Oslo»

Det som kalles rock-kulturen, mangler ikke romantisering av en selvdestruktiv og solbrille-beskyttet tilværelse i storbyens mørke hjørner. På sin nye plate tar Jokke alias Joachim Nielsen et oppgjør med disse mytene.

Jeg-personen som går igjen i tekstene på denne plata er en ikke helt ung drømmer og selvbekjenner som forsøker å finne ut hvor han står i livet. Han har mye trøbbel på nakken, en ruklete fortid, et heftig temperament og en varme på godt og vondt både for storbyen og for de menneskene han omgir seg med. Dette fanges inn i en fortettet skildring av konkrete, hverdagsdramatiske situasjoner, for eksempel når han er ute for å handle stoff:

«Jeg sitter her og venter på en fyr/som aldri kommer/han har penga mine, jeg har bilen hans/der ute er det sommer/jeg ruller ned et vindu for å/få et piff av oksygen/en gubbe starter gressklipperen/jeg ruller det opp igjen».

Ut på landet?

I sine svakeste stunder drømmer jeg-personen om å forlate Oslo og rømme enten til en enda større by: «en svær og ny en». Eller han leker med den klassiske norske, romantiske bohem-fluktruta, ut på landet. Men så dukker virkeligheten opp:

«Tenk på all den måkinga av snø/hvert jævla år (fy faen)/tenk deg all den såinga av frø/hver jævla vår (fy faen)». Byen er og blir det eneste mulige oppholdssted; det er den han lengter etter og kjenner igjen hver gang han vender tilbake, der «alt er fremmed og alt er sånn som det var». Men i all sin outsider-følelse og trang til å være annerledes (enn f.eks. sine gamle, antatt borgerlige klassekamerater) drømmer denne fyren - uten ironi - stadig om trygghet. Han vil ikke krangle, han vil slette ut konflikter, han dyrker evnen til kjærlighet i seg selv, han har en drøm om lojalitet, åpenhet, ærlighet og kanskje først og fremst verdighet.

En klassiker

Jokke harselerer over rockens falske troverdighetskodeks (i låta «Tro på meg»), og han dyrker opplevelsen av dypt vennskap, i den storfelte låta «Bestevenner», en instant klassiker som i intense vers oppsummerer to skjebner; en litt mindre lykkelig enn den andre.

«Trygge Oslo» dirrer av spenningen mellom redsel og 'noia på den ene siden og ønske om noe som er ekte, varmt og ærlig på den andre.

Denne konflikten går igjen i det musikalske; den rå rock-utrykker springer stadig ut i fengende poprefrenger. Det vakkert melodiøse stiger ut av det krasse og grove på samme måten som viljen til varme sprenger seg ut av tekstene.