NORGE ETTER CORONA: I denne kronikken forteller Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre om hvordan han og Arbeiderpartiet vil forme Norge om de overtar makten etter valget neste år. Foto: Kristian Ridder-Nielsen
NORGE ETTER CORONA: I denne kronikken forteller Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre om hvordan han og Arbeiderpartiet vil forme Norge om de overtar makten etter valget neste år. Foto: Kristian Ridder-Nielsen Vis mer

DEBATT

Norge etter coronautbruddet:

Trygghet og fellesskap i en utrygg tid

Skal vi løse de store oppgavene som gir folk trygghet i arbeid og velferd, så trenger vi samlende fellesskapsløsninger.

Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Coronavårens unntakstilstand har blitt avløst av en stille – og kjølig – norsk sommer. Vi lever fortsatt i beredskap, vi er ikke ferdige med Covid-19 og kanskje er ikke Covid-19 ferdige med oss. I dag er smitten i landet vårt liten. Helsemyndighetene synes å ha kontroll. Det er bra.

Dagbladet spør, ett år før stortingsvalget: Hva er de viktigste oppgavene vi skal løse, hvor vil vi se Norge noen år frem i tid?

Coronaviruset har vist oss hvor uforutsigbar fremtiden kan vise seg. Vi skal ha visjoner og ambisjoner for landet vårt. Men vi skal også være forberedt på å møte uventede utfordringer.

Jeg tror at de utfordringene mange opplevde før coronakrisen trer tydeligere frem og de vil måtte sees i lys av erfaringene fra coronakrisen.

Norge er et av verdens beste land å bo i. Det er vi blitt fordi vi i fellesskap har brukt det meste av kreftene over mange år på å gjøre hverdagen bedre for folk flest.

Samfunnsutviklingen har vært tuftet på en enkel, og jeg vil si; sosialdemokratisk, overbevisning om at makt og muligheter skal fordeles rettferdig.

Den utviklingen har nå stoppet opp. Også Norge er blitt et mer urettferdig samfunn. Det rammer de som blir hengende etter. Men det rammer også alle, fordi det svekker muligheten til å løse oppgaver sammen.

Flere, særlig unge, frykter at en trygg jobb vil forbli en fjern drøm. I møte med corona-viruset har fellesskapet stilt opp, i stor grad for å beskytte de mest sårbare, særlig de eldre. En stor del av prisen ved tøffere arbeidsmarked og dyrere boliger rammer de unge. Nå må fellesskapet stille opp for dem.

For mange familier har regningene blitt vanskeligere å betale de siste årene, samtidig som de av oss med mest får stadig mer. Velferdsstaten trekker seg tilbake fra folk som følge av sentralisering, byråkratisering og privatisering. Folk i distriktene våre blir i sak etter sak oversett og overkjørt av høyregjeringen.

Våre fellesskapsverdier er fortsatt sterke i Norge. Det så vi under coronakrisen. Men vårt fellesskap undergraves dersom forskjeller og urettferdighet får fortsette å øke.

Jeg ønsker at vi finner fram til verdien av et sterkere fellesskap også på andre områder enn i den akutte håndteringen av kriser.

Det er avgjørende for at vi skal lykkes på politikkens viktigste områder, og ikke ende opp mer splittet, mer adskilt og med mindre ansvar for hverandre.

Lenge var Norge best i verden i øvelsen arbeid til alle. De siste årene har andelen av oss som jobber falt. Antallet uføre vokser, kraftigst blant de unge. Coronakrisen har gjort vondt verre.

Vi vet at om folk har en jobb å gå til, om den jobben er hel og fast, om inntekten og pensjonen er til å leve av, om styrkeforholdet mellom arbeid og kapital er balansert, om unge mennesker får en utdanning, om voksne får en etterutdanning, om arbeidslivet er organisert – ja, det er så viktig for om vi klarer å trygge muligheter til et godt liv for alle.

Hele fellesskapets mangslungne verktøykasse må derfor brukes på denne ene, kjente og avgjørende oppgaven: Arbeid til alle.

LOVTE: Ap-leder Jonas Gahr Støre lovte å redde Kværner Verdal før han gikk i forhandlinger om oljeskatten. Vis mer

Helsehjelp i verdensklasse til alle, en god fellesskole, en skikkelig pensjon, politi nært folk i hele landet – det er fellesskapsløsninger som gir trygghet til den enkelte i hverdagen.

Igjen er mitt håp at vi fremover bruker erfaringene fra coronatiden, også nå i tiden etter at den akutte krisehåndteringen synes over. Coronakrisen demonstrerte til fulle verdien av en sterk, offentlig velferdsstat.

La oss i stedet for skattekutt, velferdskutt og privatisering sørge for en storsatsing på ambulansetjenesten, slik at alle kan føle seg trygge på at hjelpen kommer raskt og med blålys når det virkelig haster, la oss satse på desentralisert utdanning som gjør det mulig å lære nært der du bor.

La oss ta nye skritt slik at vanlige folk har råd til å bruke våre felles velferdstjenester ved å sette ned maksprisen i barnehagene og sørge for billigere SFO for alle i stedet for kontantstøtte.

Og la oss slippe stadig mer markedstenkning og mer papirarbeid for ansatte! Coronavåren viste at lærere, sykepleiere, helsefagarbeidere og mange andre yrkesgrupper i offentlig sektor fortjener mer, ikke stadig mindre, tillit i arbeidshverdagen.

Coronakrisen er akutt i sanntid, men klimakrisen henger også over oss og er vår tids viktigste sak å løse, ikke minst av hensyn til kommende generasjoner.

Derfor må klimapolitikk være en ramme rundt all annen politikk, og den må være rettferdig.

De næringene og personene som forurenser mest og som har størst betalingsevne, skal betale mest for forurensingen.

Og så må vi lete etter muligheter i utviklingen, vise at vi kan kutte utslipp og skape jobber. Vi skal utvikle industrien vår, ikke avvikle den. Da får vi folk og fagbevegelse med på ferden.

Jeg er ikke i tvil om at norsk teknologi, norske bedrifter og norske fagarbeidere virkelig kan bidra i kappløpet for å redde verden fra klimakrise.

På skuldrene av dagens olje- og gassindustri kan vi satse langt mer enn vi gjør i dag på nye jobber innen karbonfangst- og lagring, hydrogen, fornybar energi, grønn skipsfart og mer til.

Arbeiderpartiets program for 2020-tallet vil omfatte mange politikkområder, men grunntonen vil være denne: Skal vi løse de store oppgavene som gir folk trygghet i arbeid og velferd, så trenger vi samlende fellesskapsløsninger.

Arbeiderpartiet er, og har alltid vært, et praktisk verktøy for å finne løsninger for folks hverdag. Det skaper et mangfold internt i arbeiderbevegelsen – og ja, i noen saker uenighet, det er demokratiets fine side.

I samfunnet vårt trenger vi møteplasser hvor oljearbeideren og klimaungdom kan finne sammen, hvor unge og eldre møtes og hvor små steder og store byer kan forstå hverandres unike utfordringer.

I en mer polarisert verden, og i et mer urettferdig samfunn, trenger vi mer enn på lenge sterkere fellesskap og en folkebevegelse som speiler bredden i Norge – i hele Norge.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer