TRUSSELVURDERING: Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (f.v) og justis- og beredskapsminister Grete Faremo og PST-sjef Marie Benedicte Bjørnland legger fram en felles trusselvurdering under en pressekonferanse på hotell Bristol mandag.
Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
TRUSSELVURDERING: Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (f.v) og justis- og beredskapsminister Grete Faremo og PST-sjef Marie Benedicte Bjørnland legger fram en felles trusselvurdering under en pressekonferanse på hotell Bristol mandag. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpixVis mer

Trygghet og frihet

Løfter om heldekkende trygghet mot terror er like solide og varige som skrift i sand.

TRYGGHET FOR LIV, helse og eiendom - eller forestillingen om en slik tilstand - er en verdifull politisk vare. Den er også blant de aller vanskeligste å levere. For politikerne er det viktig å fremstå som handlekraftige og kompetente. Som situasjonens herrer. Virkemidlene er lovgivning, slagkraftige politi- og etterretningsorganisasjoner og et effektivt byråkrati som samordner kunnskap og beredskap. Men fordi politikk som regel er øyeblikkets agenda, fremheves det nye og det synlige på bekostning av det langsiktige og underliggende konflikter.

ETTER 22. JULI, og i særlig grad etter Gjørv-rapporten, har det vært maktpåliggende for regjeringen å vise handlekraft når det gjelder landets beredskap. Aktiviteten er høy, og i går kom en ny byggekloss på plass. For første gang ble det lagt fram en samordnet vurdering av trusler og sårbarhet, signert Politiets Sikkerhetstjeneste (PST), forsvarets e-tjeneste og Nasjonal Sikkerherhetsmyndighet. Under fremleggelsen lanserte justisminister Grete Faremo opprettelsen av et kontraterrorsenter som skal samordne kunnskapen som finnes i de ulike, hemmelige tjenestene. Tidligere har det bl.a. kommet en ny bistandsinstruks som regulerer forholdet mellom politi og militære i krisesituasjoner.

FLERE TILTAK VIL komme, men de kan aldri utgjøre noen full garanti for trygghet. PST-sjef Marie Benedicte Bjørnland var i går nøye med å understreke at det aldri vil finnes sikre opplysninger om terroristers eller ekstremisters fremtidige handlinger. På PSTs hjemmesider fastslår analysesjef Jon Fitje at det er helt urealistisk å tro at en terroraksjon kan varsles på samme måte som et militært angrep. Han skriver: «Terroråtak er ikkje militære åtak (tryggingspolitiske åtak), men kriminelle voldshandlingar». Samtidig er PST-ledelsen helt åpne på at mer vidtrekkende politimetoder enn de som benyttes i dag, kan komme i konflikt med viktige frihetsverdier.

OM MAN LEGGER DE siste årenes trusselvurderinger etter hverandre, er det ingen tvil om at situasjonen er blitt skarpere og mer kompleks. Ekstrem islamisme er fortsatt den mest alvorlige terrortrusselen mot Norge, og den forsterkes av at stadig flere personer fra norske miljøer får erfaring fra treningsleire og kamphandlinger i konfliktområder. Deler av miljøet har al-Qaida som forbilde og retorikken de bruker er stadig mer voldsforherligende. I trusselvurderingen heter det at flere er radikalisert og samtidig frestår som impulsive og uforutsigbare.

SAMTIDIG VEKTLEGGES truslene fra en høyreekstremisme som har et bredere spekter enn før. De tradisjonelle miljøene besto av løse nettverk av personer med sterk motstand mot innvandring, islam og den politiske venstresida. Nå har høyreekstremismen sterkere innslag av politikerforakt og myndighetshat, ofte koblet med trusler og voldsideer. Ulike konspirasjonsteorier spiller en viktig rolle. Hos mange synes dette å være viktigere enn motstand mot islam og muslimer. Fenomenet kan observeres i tallrike nettdebatter.

DET TOTALE TRUSSELBILDET viser at samfunnssikkerhet handler om langt mer enn fysiske kapasiteter. Avverging og forebygging er primært en kunnskapsbransje. Det krever samordning, bl.a. mellom politiet og forsvarets e-tjeneste, men det opphever ikke tjenestenes ulike oppgaver. Derfor var PST-sjef Bjørndal i går helt klar på spørsmål om bruk av forsvarets spesialkommando i terrorberedskapen. Hun sa bekjempelse av terror er politiets ansvar, og at spørsmål om ildstøtte og helikopterbruk er å begynne i feil ende. Viktigst er forebygging. Først når politiets ressurser er uttømt, skal forsvaret kobles inn.

HER FOREGÅR EN revirkonflikt hvor siste ord ikke er sagt. Etter krigsdeltakelse på Balkan, i Libya og Afghanistan, er forsvaret på vei inn i smulere farvann. Da er det ikke så rart at militære ledere leter etter nye oppgaver innenfor terrorberedskapen. En slik tanke er også i tråd med en ny forståelse av hva militærmakt kan brukes til. Mens fienden tidligere var en stat, kan den nå være en opprørsbevegelse, en terrororganisasjon eller et kriminelt nettverk. Spørsmålet er om det tilsier at vi skal gi forsvaret politimessige oppgaver der det kriminelle og politiske møter hverandre. Den nye bistandsinstruksen sier nei, men legger samtidig opp til tettere relasjoner. I tida framover vil skillet mellom det sivile og det militære bli utfordret med stadig større kraft.